Det er november, en måned mellom sprakende høst og forventningsfull desember. November er for meg en langsom måned, jeg blir minnet om et dikt av den danske poeten Henrik Nordbrand:

Året har 16 måneder: November

december, januar, februar, marts, april

maj, juni, juli, august, september

oktober, november, november, november, november.

Henrik Nordbrand: Håndens skælven i november

Det er et rart dikt. Når jeg leser det er det noe i meg som protesterer, året begynner ikke i november! Så kommer tanken; hvordan er det å leve med november i fem måneder – om nå året skulle ha seksten måneder? Fem langsomme måneder? Langsomhet kan jo være av det gode, men egentlig er langsomhet vanskelig å leve med. Vi vil ha svar, resultat, løsninger, at situasjoner skal ha en ende eller endre seg og ikke minst må vi erkjenne at vi vil ha forandring – sånn etter hvert om ikke annet. Langsomhet kan være en tilstand av venting, og venting står det mye om i Bibelen.

Vent på Herren, vær frimodig, og han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

Salme27;14

Skal vi våge å leve i langsomheten, våge å vente, være tålmodig? Det er ikke for pingler, men vi er vel ikke det hele tiden heller?