La madrugada – morgengryet

Jeg elsker å sove lenge om morgenen! Det er en luksus jeg unner meg i helgene og i feriene, men noen ganger står jeg opp ved soloppgang og ser hvordan solen og lyset langsomt gir seg til kjenne og begynner dagen i skjønnhet. Det er som et håp, ennå usynlig, du vet at det er der, det må være der og så kommer det langsomt fram.

Hver gang jeg opplever en slik vakker soloppgang tenker jeg, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Jeg burde sikkert det, men det er det vidunderlige ved å bli liggende i sengen og – kanskje det ikke ville bli så storslagent etterhvert? Nå er det siste helt feil, fordi jeg blir stadig overveldet av skyer, lys og farger på himmelen, selv i november.

Jeg tenker på morgenen som en ny start, et nytt håp for dagen. Jeg vet ikke hvordan dagen vil bli, jeg kan håpe at den blir bra. Jeg vet ikke noe om tanker, hendelser, møter (utover de planlagte), enn det som er akkurat nå. Jeg blir ikke så veldig forstyrret eller engstelig av den grunn, for jeg har noen gode forutsetninger rundt meg som gjør at jeg ikke behøver å leve i frykt. For når jeg blir redd for framtiden og engstelig, da vet jeg at jeg kan rope til Gud og han vil komme nær.

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss som regnet, lik vårregnet som væter jorden.

Rom 6;3

Dette er en oppfordring til å bli bedre kjent med Gud. Han er der like sikkert som morgengryet, hele tiden nær. Det er en trygghet i det, selv om vi ikke vet hva som kommer gjennom dagen. Det kan jo være noe godt, vet dere!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s