Dette hadde du ikke fortjent, sier vi når noen rammes av et uhell, ulykke eller noe annet leit eller ubehagelig. Vi uttrykker vår omtanke og medlidenhet og det er fint! Men så i dag begynte jeg å tenke på det motsatte, altså, det fortjente. Sier vi like ofte: ja, dette har du virkelig fortjent? Kanskje vi sier det til noen når vi vet de har jobbet hardt og lenge for å oppnå noe. Vi gleder oss med dem og feirer at målet er nådd. Det vi har jobbet for, ja da er seieren et resultat av arbeidog innsats. Samtidig vet vi at grunnlaget for dette resultatet har med utrusting av den enkelte å gjøre: Evner som utholdenhet og kreativitet, altså er vi skapt sånn eller blitt sånn? Hva da med det ufortjente? Ja, er ikke det slik som rammer oss? En del av det å være menneske, være i livet?

Det ufortjente kan jo også være av det gode, eller? Våren kommer med alle sine herligheter uten at vi løfter en finger for at det skal skje. Vi bare nyter. Vi som tror på Jesus, vet at frelsen er ufortjent. Jesus døde for oss og tok på seg vår skyld, uten vår medvirkning. Vi sier bare ja eller nei til frelsen. Stadig er det noe vi må velge, det ene eller det andre, det gode eller det som ikke er så bra. Det gjelder å velge rett. Noen ganger trenger vi ikke velge i det hele tatt, vi får det, helt ufortjent.

Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Rom 3;22-24