Kan du huske fra barndommen din? Der mor eller far minnet deg på: «Nå må du huske å si takk» når du hadde fått en gave, en kake eller noe godt. Etter som årene går lærer vi å si takk og med det følelsen av å være innenfor normen av det vi kaller god oppførsel. Jeg synes jeg sier takk i de nødvendige eller forventede situasjonene, men når jeg reiser for eksempel til England blir jeg minnet om at jeg virkelig kan strø mer rundt meg med flere takk. Det takkes på alle bauer og kanter og jeg føler meg litt som en barbar når jeg kommer på hvor lite jeg egentlig sier takk. Jeg har spurt meg selv om denne takkingen er oppriktig eller om det er et overfladisk utsagn som jeg bare slenger på når jeg får noe eller mottar en tjeneste? Jeg kan ikke dømme om hva andre tenker eller føler, men jeg kan ta kontroll over mine egne ord og jeg må vel si at jeg føler meg bedre når jeg sier takk med en ektefølt takknemlighet.

Jeg leste en artikkel for noen dager siden med tittelen «On becomming greateful». Den handlet om å øve seg i takknemlighet, bli bevisst på hva jeg er takknemlig for og ha en utveksling av å gi og motta takk. Jeg la merke til at artikkelforfatteren mente at dersom man øver seg på å se etter hva jeg har å være takknemlig for og si takk for, så vil bevisstheten om hva jeg kan takke for bare øke. Jeg ble også minnet på en tale jeg hørte for mange år siden, der taler sa at takk var som en pinkode, den åpner opp og skaper kontakt mellom den som takker og den som mottar takken.

I Bibelen er det mange oppfordringer om å takke:

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

1. Tess. 5;18

Jeg skal innrømme at det er ikke enkelt å si takk under alle forhold, men jeg tror at om jeg lar Gud hjelpe meg, så finnes det alltid noe å si takk for. Det skader vel ikke å prøve?

Du har vel en eller annen gang «falt i fristelse» for ett eller annet. Det er egentlig et rart uttrykk for vi «faller» vel egentlig ikke? Hvis noen faller pleier vel de fleste av oss å si «stakkars deg, gikk det bra?» Men når det gjelder å falle i fristelse så smiler vi kanskje gjenkjennende og tenker at det har jeg gjort også, mange ganger. Du har sikkert sett eller hørt reklamen, «det er bare å la seg friste» og hvorfor skal vi det? Er det ikke nettopp for å «falle for fristelsen»? Hva er det så galt med å gjøre nettopp det? Kanskje ingenting, eller kanskje alt? Jeg har tenkt på at når jeg faller for en fristelse, så er det noe jeg helst bør unngå å gjøre, ellers er det jo ingen fristelse. Jeg bør ikke spise for mye usunne ting, jeg bør ikke bruke for mye penger på klær jeg egentlig ikke trenger, jeg bør ikke sitte i lange tider å surre rundt på sosiale medier osv, osv. Men så faller jeg for fristelsen og gjør det likevel. Hva skjer da? Jo, jeg gir fra meg kontrollen, jeg lar følelsene styre meg, jeg lar «omstendighetene» ta valgene for meg og jeg bruker tiden og ressursene mine på en måte som jeg egentlig ikke ønsker. Kanskje jeg blir litt flau og?

Så anderledes alt blir hvis det er jeg som bestemmer at denne blusen vil jeg virkelig ha, denne sjokoladen har jeg bestemt meg for å nyte, eller nå bruker jeg noen minutter på sosiale medier. Da er det jeg som styrer, da er det jeg som bevisst bestemmer hva jeg velger å bruke tiden min til og den svarte samvittigheten som pleier å komme snikende etter en lang scrolle-økt, ja den kan jeg bare avvise.

Bibelen er en vidunderlig bok, der står det råd og oppmuntringer som kan brukes i en hver situasjon, slik som denne her:

Dere har ikke møtt noen overmenneskelig fristelse. Og Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne. Nei, når dere blir fristet, vil han vise en utvei, slik at dere kan holde ut.

1. Kor.10;13

Så når jeg møter på en fristelse kan jeg minne meg selv på at denne fristelsen er ikke overmenneskelig. Jeg kan tenke etter og velge: nyte fristelsen som en bevisst handling eller å stå over.

I forrige uke hørte jeg et foredrag om meningen med livet. Foredragsholderen som var både flink og underholdende snakket om ting vi gjør og sier når vi er atten som er svært sjarmerende. Men når årene går og man fremdeles snakker om det samme, ja, da har sjarmen forsvunnet og da er tiden inne til realitetsorientering. Han snakket om nødvendigheten av å «gi slipp». Det fikk meg til å tenke på hvor lett eller vanskelig det er å gi slipp på noe jeg har sett for meg at «dette skal jeg gjøre». Det er livssituasjoner som naturlig tar slutt: Jeg tenker på den tiden da barna bodde hjemme og jeg hadde rimelig grei oversikt over hva de holdt på med. Ja, dette er tider som absolutt er over og som jeg faktisk synes er helt greit å ha gitt slipp på. Det er som en bittersøt opplevelse. Eller da jeg bestemte meg for å slutte å jobbe. Ikke så enkelt, men jeg fikk jo bestemme det selv. Er det grunn til å sørge? Nei, for i det jeg gir slipp på noe, gir jeg rom for at noe annet kan komme istedet. Jeg kan la noe annet vokse fram og det er et gode. Bibelen er full av løfter om vekst, om fornyelse og ny kraft. Jeg blir fylt av energi bare jeg leser vers som dette.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.

Jes 43;19

Eller dette:

Han gir den trette kraft og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren får ny lraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Jes. 40;29-31

Potetene spirer, ikke så raskt, men de er i farten. Grønnsværet ved elva kommer gradvis fram og gir håp om en fin vår. Slik kan det som er nytt for meg og kanskje for deg vokse fram, det er grunn til å glede seg.

Jeg hadde sett det en stund, blekket i fyllepennen min minsket, men den skrev fortsatt og siden det alltid er en del søl med å fylle pennen ventet jeg til siste dråpe var skvist ut. Blekket tok slutt, midt i en skriveøkt, selvsagt, og en annen penn måtte hentes. Skriften ble preget av at jeg skrev med en annen penn og en annen farge, det var i det hele tatt så tydelig at jeg hadde latt tilfeldighetene råde. Nå var ikke dette et veldig viktig dokument og det var bare til privat bruk, men jeg funderte litt over dette her med å la ting, tanker, følelser bli tømt. Hva skjer da? Jo, ting tørker inn og det blir enda mer styr for å få det igang igjen. Det samme skjer med relasjoner. Lar vi relasjonen «gå tom», ja, så tørker den inn og da skal det litt innsats til for å få den gode kontakten igjen.

Dette gjelder også relasjonen til Gud og hans Ord. Når vi har et daglig inntak av Ordet og en god prat med ham, ja så er det mye som er lettere i livet. Lar vi derimot relasjonen tørke inn, vet vi at da er det mange motkrefter som gjør veien til Gud tung og full av motstand. Da trenger vi noen som kan hjelpe oss igjennom slik som Paulus ba for Efeserne:

Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd. Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Må dere sammen med alle de hellige bli istand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap. Må dere bli fylt av hele Guds fylde!

Ef 3; 16-19

Når vi blir fylt opp igjen håper jeg at vi alle går fra tørke til full foss, ikke sant?

Dette har du vel hørt noen ganger? «Er du klar?» Den som spør kan kanskje være en du skal gå på tur med, en du skal gjøre noe sammen med? Kanskje du skal holde et foredrag eller en tale? Det er noen som spør om du har gjort de nødvendige forberedelsene for å være klar. Klar til å yte, klar til å være tilstede og klar for å fortelle noe. De siste dagene har jeg sett folk som øver på instrument, folk som øver på å gå i takt, folk som finner fram prøver på stoffer og farger for å se om det de skal gjøre klart blir så fint som de hadde forestilt seg. De holder ivrig på med ting og tang for å være klare. Jeg ser i blomsterbedet at blomstene gjør seg klare til å sprette ut i all sin prakt, ja, våren er klar!

I Bibelen leser vi også om å være klar eller å gjøre seg klar:

Men salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld. Vær ikke redde for dem og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.

1. Pet 3;14-15

Å fortelle noen om hva jeg tror på og hvorfor jeg gjør det, er noe jeg må tenke igjennom. Det er viktig å vite for min egen del, men like mye for å kunne dele tro og tanker med andre. Dersom dette er uklart for meg, hvordan kan jeg da forklare og tydeliggjøre for andre? Jeg trenger å tenke, tale og øve slik at jeg etterhvert blir klar. Kanskje du og?