Kan du huske fra barndommen din? Der mor eller far minnet deg på: «Nå må du huske å si takk» når du hadde fått en gave, en kake eller noe godt. Etter som årene går lærer vi å si takk og med det følelsen av å være innenfor normen av det vi kaller god oppførsel. Jeg synes jeg sier takk i de nødvendige eller forventede situasjonene, men når jeg reiser for eksempel til England blir jeg minnet om at jeg virkelig kan strø mer rundt meg med flere takk. Det takkes på alle bauer og kanter og jeg føler meg litt som en barbar når jeg kommer på hvor lite jeg egentlig sier takk. Jeg har spurt meg selv om denne takkingen er oppriktig eller om det er et overfladisk utsagn som jeg bare slenger på når jeg får noe eller mottar en tjeneste? Jeg kan ikke dømme om hva andre tenker eller føler, men jeg kan ta kontroll over mine egne ord og jeg må vel si at jeg føler meg bedre når jeg sier takk med en ektefølt takknemlighet.

Jeg leste en artikkel for noen dager siden med tittelen «On becomming greateful». Den handlet om å øve seg i takknemlighet, bli bevisst på hva jeg er takknemlig for og ha en utveksling av å gi og motta takk. Jeg la merke til at artikkelforfatteren mente at dersom man øver seg på å se etter hva jeg har å være takknemlig for og si takk for, så vil bevisstheten om hva jeg kan takke for bare øke. Jeg ble også minnet på en tale jeg hørte for mange år siden, der taler sa at takk var som en pinkode, den åpner opp og skaper kontakt mellom den som takker og den som mottar takken.

I Bibelen er det mange oppfordringer om å takke:

Takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus.

1. Tess. 5;18

Jeg skal innrømme at det er ikke enkelt å si takk under alle forhold, men jeg tror at om jeg lar Gud hjelpe meg, så finnes det alltid noe å si takk for. Det skader vel ikke å prøve?