Du har vel opplevde det du og, at noe har blitt harskt? Smøret, nøtter, det du trodde du hadde i beredskap, «plutselig» er det blitt harskt og kan ikke brukes mer, ihvertfall ikke uten alvorlige avskjær og kanskje ikke da en gang. Jeg oppdaget at til og med en leppepomade som jeg har hatt liggende «pluteslig» skilte seg og luktet vondt. Dessverre oppdaget jeg det ikke før jeg hadde gnidd den godt inn på leppene. Ughhhh! Det var ekkelt! Etterpå så jeg på utløpsdatoen og joda, den var vel over tiden. Jeg tenkte litt videre: når ting ikke blir brukt, når jeg ikke holder øye med hva jeg har og hva jeg har tatt i bruk, så kan nettopp dette skje: det harskner og blir ubrukelig. Er det slik med Guds Ord og? Eller relasjonen til Gud? Jeg vet jo at det skal en god del energi og mot til å ta kontakt med mennesker jeg ikke har hatt kontakt med på en stund. Hva da med Gud? Gud har alltid en dør åpen for meg til å komme til ham, kan jeg lese i Bibelen. Kan jeg oppleve det samme som David sier i Salmene? Fornyelse og forfriskning i fellesskapet med Gud.

Han metter ditt liv med det gode, du blir ung igjen som ørnen.

Salme 103;5

Dette er forlokkende, det høres ut som et bra liv og da kan det kanskje være en god ting å prøve?

Jeg har nettopp sett Richard Wagners opera Den flyvende Hollender, et veldig drama med evig forbannelse, hvileløse sjeler og en kvinne som ofrer sitt liv for å frelse Hollenderen og mannskapet hans. Forestillingen var full av drama, fortvilelse og lidenskap, men også kjærlighet og oppofrelse. Dette fikk meg til å tenke på de som ofrer livet for en større sak. Det finnes mange eksempler på dette både i litteraturen og i det virkelige liv. Vi har det rett foran øynene på oss i disse dager, når krigen raser og soldater gir livet sitt for landet sitt.

For meg er ikke veien lang til å tenke på Jesus som ga sitt liv for at vi skulle gå fri. Det er et stort og veldig offer å gi livet sitt for venner, for de nærmeste, for dem man elsker. Jesus ga sitt liv for alle! Det er nesten ikke til å begripe. Han spør ikke etter om du er slekt, venn, er god eller ond, han gir fordi han vil gi deg og meg frihet fra synd, dom og fortapelse.

Det er rørende å se Senta, kvinnen som gir sitt liv for å redde Hollenderen fra den evige forbannelsen, men hun gjorde dette i kjærlighet til den ene. Hvor mye større er ikke den kjærlighet Jesus viser oss ved å gi sitt liv? Han offer gjelder hver enkelt som vil ta imot.

For Gud er en og en mellommann er der mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus, han som ga seg selv som løsepenge for alle.

1. Tim. 2;5-6

Husbonden dyrker poteter. Han startet med poteter i et par bøtter og dette var så vellykket at han fortsatte med poteter i en pallekarm. Det viste seg også å gi et godt resultat. I år har han tatt potetdyrkingen noen steg videre og satt poteter i pallekarmen, i blomsterbed og i en bergskorte. Han går «all in» og kommer med jevnlige rapporter om hvordan de ulike dyrkingsstedene utvikler seg, entusiasmen er stigende. Jeg ser jo at det vokser litt ujevnt både her og der og det fikk meg til å tenke på en god venn som var bonde. Han pleide å ta imot flyktninger eller folk som var kommet litt skjevt ut i samfunnet og ga dem arbeid på gården sin. En gang hadde han latt en av dem kjøre ut med såmaskinenen for å så i en åker. Denne personen var ny i virksomheten, for når kornet kom opp var det svært ujevn vekst på åkeren. Det gikk virkelig i bølgedal. Da en av naboene spurte hva som hadde skjedd med åkeren hans, sa han: Å ja, den! Det er et forsøksfelt…

Noen ganger føler jeg at livet er som et forsøksfelt. Jeg prøver noe, det faller kanskje ikke så heldig ut. Så prøver jeg noe annet, det virker bedre, men klarer jeg da å holde fast ved det? Kanskje det er noe som er enda bedre? Skal jeg prøve det? Her en dag var det en som sa: «Gud gir oss gode tips for å leve godt» og leser vi i Bibelen finner vi ut at slik er det.

Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til å bygge opp.

1. Kor.10;23

Da er det vel min jobb å finne ut hva jeg kan gjøre som samsvarer med Guds gode råd og det jeg har lyst til å prøve? Hva tenker du?

Metamorfose er forvandling står det når jeg googler. Hvorfor tenker jeg på det? Jeg har nettopp hørt to musikkstykker som begge hadde tittelen Metamorfose. De var så forskjellige, det ene atonalt og det andre mer tradisjonelt. De har hver sin komponist med hvert sitt uttrykk og hver sin historie, men de har begge laget musikk som en bearbeidelse av store og omveltende hendelser. Konfransieren som introduserte musikken sa at vi kan finne håp eller mismot i disse stykkene, den som lytter velger. Jeg valgte denne gangen å lytte etter håpet, det var der.

I ettertid har jeg tenkt på at om jeg ønsker eller vil ha en endring, så og si en forvandling, ja så må jeg se på det karakteristiske ved andre ting som forvandles. Vi ser det tydelig i naturen. Tenk på sommerfuglen fra en gråbrun puppe til en fantastisk skapning. Eller bier som vi frykter og samtidig trenger. Mennesket er jo også et resultat av en metamorfose, vi går igjennom forvandlende stadier. Vi blir unnfanget, utvikles gjennom svangerskapet, blir født og er egentlig i stadig utvikling igjennom hele livet. Men kjennes det alltid slik? Er det ikke noen ganger du føler at «nå har jeg stanset helt opp, det skjer ikke noe mer med meg»? Ser vi på naturen rundt oss er det en stadig bevegelse fra morgen til kveld, fra årstid til årstid. Vi lever i dette og jeg vil tro at vi lar oss påvirke av livet rundt oss, men noen metamorfose kan vi vel ikke snakke om? Forvandlig, ja, det er vel et tilbakelagt stadium? Si ikke det!

I Bibelen leser vi ord som oppmunterer oss til stadig å søke, bli forandret, holde oss i utvikling og bli stadig mer bevisst på hva Gud vil med våre liv.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Rom. 12;2