For noen dager siden fikk jeg høre et sitat som har gått igjen i hodet mitt. » Å skrive er å tegne en dør på en ugjennomtrengelig vegg – og deretter åpne den«. Det er Christian Bobin som har sagt dette og for min del kan jeg nikke gjenkjennede til dette utsagnet. Noen ganger er situasjoner, tanker, ord som en ugjennomtrengerlig vegg. Jeg skjønner ingen ting. Derimot om noen er så vennlig og forklarer for meg, viser meg en løsning, så er det som om en dør åpner seg og jeg kan utforske mer av hva dette ordet, denne tanken eller situasjonen betyr. Jeg trenger noen som kan åpne døren for meg, rett og slett. Jeg trenger noen som kan mer og vet mer og kan gjøre klart og tydelig det jeg finner ugjennomtrengelig. Dette minner meg på at Jesus visste at de han etterlot her på jorden ville trenge noen som kunne minne dem om hva han har sagt og gjort.

Men Talsmanen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere

Joh. 14;26

Jeg skjønner virkelig ikke alt som står i Bibelen og det gjorde nok ikke Jesu etterfølgere heller selv om de og vi etterhvert fikk Den hellige ånd. Paulus tok på seg jobben i sin tid og gjorde det grunndig:

Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater hadde han samtaler med dem ut fra skriftene. Han åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde. » Og denne Messias», sa han, » er Jesus, han som jeg forkynner for dere»

Apgj. 17;2-3

Paulus gjorde det for de han møtte, slik kan vi hjelpe hverandre ved å snakke og skrive for å forstå mer og bedre. Det er som å gå langs en vei, vi ser ikke hele veien, bare et lite stykke om gangen og underveis kan vi gjøre fine oppdagelser.

Dette hadde du ikke fortjent, sier vi når noen rammes av et uhell, ulykke eller noe annet leit eller ubehagelig. Vi uttrykker vår omtanke og medlidenhet og det er fint! Men så i dag begynte jeg å tenke på det motsatte, altså, det fortjente. Sier vi like ofte: ja, dette har du virkelig fortjent? Kanskje vi sier det til noen når vi vet de har jobbet hardt og lenge for å oppnå noe. Vi gleder oss med dem og feirer at målet er nådd. Det vi har jobbet for, ja da er seieren et resultat av arbeidog innsats. Samtidig vet vi at grunnlaget for dette resultatet har med utrusting av den enkelte å gjøre: Evner som utholdenhet og kreativitet, altså er vi skapt sånn eller blitt sånn? Hva da med det ufortjente? Ja, er ikke det slik som rammer oss? En del av det å være menneske, være i livet?

Det ufortjente kan jo også være av det gode, eller? Våren kommer med alle sine herligheter uten at vi løfter en finger for at det skal skje. Vi bare nyter. Vi som tror på Jesus, vet at frelsen er ufortjent. Jesus døde for oss og tok på seg vår skyld, uten vår medvirkning. Vi sier bare ja eller nei til frelsen. Stadig er det noe vi må velge, det ene eller det andre, det gode eller det som ikke er så bra. Det gjelder å velge rett. Noen ganger trenger vi ikke velge i det hele tatt, vi får det, helt ufortjent.

Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet. Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

Rom 3;22-24

Du har sikkert lett etter noe, en eller annen ting, sitat, tanke eller ord. Du har vært «overalt», lett på de utroligste steder. Kanskje du har bedt om hjelp til å finne det du leter etter? Kanskje du har bare gitt opp å lete lenger og tenkt at: det der er tapt og blir aldri funnet. Jeg håper du også har opplevd den intense gleden ved å finne noe du har lett lenge etter. Ikke bare: å ja, der var den. Men den gleden som gjør at du nesten sprekker av glede og forundring: tenk at den skulle dukke opp her! Tenk at jeg endelig skal få se den eller dette igjen!

Jeg opplevde dette for noen dager siden. Jeg hadde lett så voldsomt etter et sitat, men bortevekk var det. Jeg begynte å lure på om det var noe jeg hadde funnet på, eller om hjernen min hadde vridd slik på sitatet at det var ugjenkjennelig. Så, mens jeg sitter og leser, dukker det opp og bare står der. Jeg ble hoppende glad, særlig fordi hjernen husket riktig…

I Bibelen leser vi om flere lignelser om å lete og finne. Bortkomne sauer og mynter på avveier, det som er felles er gleden over å finne og jeg håper gleden over å bli funnet. Det er fortrøstningsfullt å tenke på at Gud leter etter oss når vi er på ville veier, når vi går oss bort i tankespinn eller når vi har mistet retningen. Han gir seg ikke før vi er funnet.

Eller om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter nøye til hun finner den? Og når hun har funnet den, Kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier:»Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket jeg hadde mistet». På sammen måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om.

Luk. 15;8-10

Det er en råtten planke i porten vår. Bare en. Må jeg gjøre noe med den eller kan jeg bare la den være og håpe på at den holder en stund til? Porten ser helt fin ut fra utsiden og de som går forbi ser ikke at den øverste planken, den som holder de loddrette plankene på plass faktisk er pill råtten. Jeg må nok gjøre noe med den for ellers vil kanskje råten smitte over på de andre plankene og da snakker vi ikke lenger om utskifting men en helt ny port. En snekker må kontaktes, en som har greie på trevirke og porter.

Når jeg ser på planken og vurderer hva som må gjøres, blir jeg minnet på en hendelse for veldig mange år siden. Jeg var kolossalt sur på noen. Jeg syntes de bidro svært lite til fellesskapet og når vi jobbet sammen, noe som vi av og til måtte, syntes jeg de sluntret unna. Jeg ble så utrolig sur! Selv om jeg prøvde å bite det i meg, var det visst nok ikke så vanskelig å se hva jeg tenkte. En dag kom en klok dame bort til meg og sa: Jeg ser hvordan du har det, men husk at vi kjenner ikke alle sider ved et menneskes historie, tenk på det. Hun minte meg også på det som står i Hebreerbrevet:

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.

Hebr.12;15

Jeg ble så flau og skamfull! Hva hadde jeg med å dømme andre? Jeg lærte en kraftig lekse den dagen og når jeg blir litt mer enn vanlig sur på folk, kommer dette verset ploppende fram. Gud er som en snekker, en som minner oss på når «råtne planker» eller annet grums må fjernes slik at det ikke forgifter oss selv og de som er omkring oss. Behagelig er det ikke, men absolutt til det beste.