I går gikk jeg en tur på et sted det er lenge siden jeg har gått. Jeg så på forandringene som hadde skjedd og jeg husket fine samtaler og hyggelige treff jeg hadde hatt på akkurat denne veien. Det kan være en blandet følelse å gå nedover Memory Lane. Det er en glede å minnes de gode stundene, de fine møtene, vakre ting jeg har sett, men så er det disse vanskelige minnene…

Det er minner som det gjør vondt å tenke på, unnlatelser som er begått, feil som er gjort, rett og slett dumme ting jeg selv har gjort eller andre har gjort mot meg. Dette er minner som jeg helst skyver unna og ikke vil tenke på. Det kan være en strategi, men minnene og tankene vil være der og dukke opp på de mest ubehagelige tidspunkt og sårene kan kjennes lite ferske ut som da hendelsen fant sted. Lar jeg disse minnene bare ligge skaper de sår, og verk, men tar jeg dem fram, bearbeider, tilgir både meg selv og andre, ja da kan de virkelig bare bli skygger som gjør bildet av mine erfaringer dypere og mer mangfolding. Det er en lettelse å vite at jeg kan legge av alt ved å be og ved å lese disse oppmuntrende ordene:

Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til!

2. Kor.5;17

Jeg kan legge gamle synder og dumheter bak meg og velge å fokusere på de gode minene og ikke minst på at jeg er en ny skapning i Kristus! Det gir håp og nye muligheter!