Jeg tenker på stell, eller pleie av meg selv, av menneskene jeg har en relasjon til, av tingene jeg har i huset og ikke minst av mine kjære planter. Jeg tenker på at stell kan jo være så mangt fra tannstell til hårstell og plantestell. Da vi kom hjem fra Spania ble jeg slått av hvor fort ting ser pjuskete ut om man ikke steller dem. Støvet lå jo der, det skal ikke mye fravær til før det ser sitt snitt til å legge seg (man behøver ikke være fraværende engang) . Plantene inne hadde fått pleie og omsorg av snille folk, men så var det disse som hang på veggen ute. Hva i alle dager hadde Heleborusen vært utsatt for? Så kom jeg på rapporter om både snø og kulde og det forklarte saken til en viss grad. Jeg tenkte litt videre på dette med stell; hvis jeg ikke tar vare på meg selv, tar en dusj, går til frisøren eller tannlegen med jevne mellomrom, ja, da forfaller mitt ytre. Men hva med mitt indre? Det er jo like viktig, kanskje enda viktigere? Hva gjør jeg for å pleie mitt indre? Jeg går på konserter, leser kjekke bøker og går på fine utstillinger. Det er veldig kjekt og fint, men det skjer ikke hver dag og det er ikke nok! Sjelen og ånden lengter etter noe mer, noe som har det evige i seg. Derfor er en daglig tur innom Bibelen en sikringskost for meg. Guds pleiende omsorg og det daglige møte med en tekst som utfordrer, trøster, inspirerer og gir glede og livslyst.Vi trenger det alle sammen, kanskje en daglig Bibel-dose kunne være noe for deg og?

Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.

Joh.15;1-4

Fra vi landet her i Spania i februar og til nå har vi vært på utkikk etter våren. Jo, vi har sett den i den fantastiske mandelblomstringen og vi har sett små tilløp til blomstring i veikantene, men overfloden av gule blomster har ennå ikke dukket opp. Det har sin naturlige forklaring: det har vært mye kaldere her enn normalt, men likevel …Vi speider og lengter. Vi går på våre faste steder der vi vet at det vanligvis er rik blomstring og vi har gått i «mimosa-jungelen» og ant at her er det noe i gjære. Og så, for et par dager siden var mimosa-jungelen i full blomst! Jeg må vel forklare dette med «mimosa-jungelen»: på utsiden av muren ned mot havet er det en dumpeplass for hageavfall. På denne plassen er det lunt, det kommer stadig fukt inn fra havet og gir god grobunn for både det ene og det andre. Blant det som vokser her er spanske margeritter, alovera og akasier (mimosa hører til den slekten). På denne avfallshaugen vokser det fritt og frodig og når akasiene blomstrer er det som å gå inne i en gul jungel.

Denne avfallsplassen minner meg på at det finnes livskraft over alt. Under de merkeligste forhold kan ting vokse fram og vise sin styrke og evne til å bli noe vakkert. Det handler om oppmerksomhet. Det handler om å se etter vekst og forandring og det handler om å glede seg over det som kan komme av nye og spennende ting. Det er mye som ser ganske usselt ut til å begynne med, men som med tid og stunder kan vise sin virkelige skjønnhet!

Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.

Jes.43;18-19

Som bibliotekar har jeg lest og leser mange bøker, veldig mange bøker! De fleste leser jeg bare en gang, men få noen ganger leser jeg den samme boken en gang til. Det som skjer da er at selv om jeg kjenner igjen boka, handlingen og temaet, er det likevel en «annen» bok enn da jeg leste den første gangen. Hva har skjedd? Er det lenge siden jeg leste boka kan det hende at jeg har glemt store deler av den. Kanskje det er jeg som har fått nye erfaringer? Eller er det jeg som leter etter noe nytt i teksten, leser med en annen oppmerksomhet?

Det er jo selvsagt ett unntak når det gjelder å lese bøker om igjen, og det er Bibelen. Selv om jeg ikke leser igjennom hele Bibelen hvert år, så er det en pågående lesing. Et vers, et kapittel eller flere hver dag, det er vanen. Også her skjer det, jeg leser vers og ord som jeg «aldri» har sett der før, eller det er vers som nærmest «hopper» ut av teksten for å stå der foran meg og gi meg en påminnelse, en oppmuntring eller noe annet som jeg trenger. Rent rasjonelt så er jo dette tull, men når det gjelder troen, livet med Gud så er det en pågående dialog mellom meg og teksten. Teksten er den samme, men jeg er på leting etter hva denne teksten, som jeg tror er levende, vil si meg i dag. Bibelens tekst er ikke hvilken som helst tekst, hør bare her:

Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd, så det menneske som tilhører Gud kan være fullt utrustet til all god gjerning.

2. Tim.3;16-17

Ikke dårlig dette? Nyttige bøker bør jo studeres nøye, eller hva?

I de siste dagene har sola og varmen begynt å vise seg stadig mer. Det er herlig! … Og jeg blir takknemlig for «Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma…» Det er en årlig påminnelse om hvordan livet og livskraften vender tilbake etter vinterdvalen. Jeg blir stadig overveldet av hvordan tilsynelatende helt døde kvister skyter knopp, blomst, og blad. Hvor tar de denne energien fra? Det ligger i kretsløpet. Ja, jeg vet da det, men likevel, det er et vårlig mirakel som vi kan nyte igjen og igjen.

Vi har tatt en tur opp i fjellene der mandeltrærne nå står i full blomst. Det er som hvite og rosa skyer ligger opp over fjellsidene og sprer den søteste duft over markene. De veltrimmede trærne står i terrasser som er bygd opp og vedlikeholdt gjennom mange tiår. Det gir et inntrykk av trofast og pågående arbeid, men vi ser også mandeltrær eller kanskje heller busker som har vokst opp både her og der langs grøftekanter som ingen trimmer og pleier. Det er en påminnelse både om den store kraften det er i Skaperverket, men og hvor viktig den enkeltes arbeid er for å få fram produkter som er nyttige for mange. Kanskje det å arbeide med seg selv og sine egne holdninger også kan være en slags våron midt i alt som er i endring, og med Guds hjelp og ledelse kan det skje store ting!