Kjenner du av og til på at nå hadde det vært godt med litt trøst? Litt omtanke som får deg til å løfte hodet og se deg omkring igjen.

Type: Løft ditt hode du raske gutt, om et håp eller to er brutt, glimter et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye…. (Bjørnstjerne Bjørnson)

Njaaaa – ikke akkurat det heller…

Det er særlig når livet er humpete, når det butter imot både her og der og bekymringene står tett som lavtrykk mot vestlandskysten. Det er da jeg trenger trøst, ikke bar et vanlig klapp på skulderen, men en skikkelig trøst som kjennes gjennom motgang, feil og mangler og som løfter. Jeg tenker på disse versene i Bibelen:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er så rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.

2. Kor.1;3-4

Her snakker vi trøst, dere. Dette er grunnleggende trøst, ikke bare for meg og mitt, men for folk rundt meg slik at jeg ikke bare skal være opptatt av meg selv og det som angår meg mest, men se og erfare at når jeg har blitt trøstet, ja, da har jeg også noe å gi til andre. God tanke, eller? Midt i alle humpene….