Jeg gikk tur en dag og begynte å tenke på venner, venner jeg har og venner familien min har. Jeg tenkte på hvor mye de betyr for meg etterhvert som vi har blitt de eldste i familien. Jeg tenkte på barna mine og deres oppvekst, hvor uendelig viktig vennene var da. Ja, de har fortsatt gode trofaste venner fra den gangen og de har fått nye gjennom studier, jobb, ektefelle og egne barn.

Jeg og husbonden har venner, gamle og nye, de betyr mye og de har med tiden blitt enda kjærere. Dette høres veldig idyllisk ut og stort sett er det slik, men har du hørt dette uttrykker:

«Hva skal man med fiender når man har slike venner?»

Når er det jeg tenker det? Jo, når vennene mine sier noe jeg ikke liker å høre, noe som er velbegrunnet kritikk og som ofte bunner i omsorg. Det er ikke alltid lett å innse, men jeg jobber med saken. Det er av og til krevende med venner, de setter krav og det gjør jeg og, men jeg vil aldri være dem foruten.

Til og med Jesus har noen krav til sine venner, han sier:

Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

Joh. 15:14-17

Går jeg til kjernen er det kjærlighet som gjelder, kjærlighet til vennene og vennskapet med Jesus, er det slik for deg og?