For noen dager siden leste jeg noen vers i Bibelen som fikk meg til å tenke på en hendelse fra mange år tilbake. Jeg hadde ansvaret for en biblegruppe med unge kvinner, flinke ressurssterke og ivrige. De møtte opp og var fra første øyeblikk helt på, interessert og spørrende. Det vil si de stilte spørsmål ved alt (!) jeg sa. Det var ikke noe som var uproblematisk, det var ikke noe som ikke burde diskuteres, det var ikke noe som ikke måtte beskues fra alle kanter før saken kunne legges til side som ferdig behandlet. Det var både kjekt og slitsomt og jeg tenkte på denne gruppa med en slags skrekkblandet fryd. For de var oppriktige, ikke sure, men ganske intense og jeg befant meg hele tiden i et slags turbulent kaos. Jeg snakket med venner om hvordan jeg skulle gripe dette an og fikk noen råd, men den virkelige åpnebaringen fikk jeg da jeg leste dette verset:

Jeg takker alltid min Gud for dere, for den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus 1. Kor.1;4

Jeg oppdaget at i mine tanker så kunne det gjerne ha stått: «Jeg klager og bærer meg over dere når jeg tenker på dere…» Det var en pinlig åpenbaring, jeg følte meg som en dritt, for det var jo jeg som problematiserte dette og ikke tok ordentlig inn over meg at det var de som ville vite, som ville komme i dybden på det vi snakket om. Jeg ville ha en behagelig og helst litt overfladisk samtale. Her var det bare å snu og følge Paulus sitt eksempel, takke for hver enkelt av dem og våge å gå i gang med å sjekke både Skriften og ikke minst mine holdninger. Gruppen ble veldig bra etterhvert, det blir gjerne sånn når hver enkelt får bidra med sitt. Da jeg så etter alle disse årene igjen leser dette verset og de påfølgende:

For i ham er dere blitt rike på alt, på all tale og all kunnskap, fordi Kristi vitnesbyrd er blitt grunnfestet i dere, slik at dere ikke mangler noen nådegave mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1.Kor.1:5-7

Så nå (endelig) ser jeg at det er fellesskapet som skaper rikdommen i den gode samtalen, i de forskjellige innfallsvinklene vi har, fordi vi på hver vår måte er rikt utrustet. Om vi gir denne kunnskapen, disse tankene til hverandre, så vokser vi sammen og kan ha det sterke, gode fellesskapet som gir oss det vi trenger for tida som er nå.

Bilde 1: Augustkveld i Bergen, tatt fra Fjellveien. Bilde 2: Mjåtveitelva, Frekhaug