Rundt omkring på Vestlandet kan vi se steinhus. Når jeg går mine vanlige turer i nærområdet ser jeg steinhus som blir brukt som løer, noen har hatt en funksjon og har fått en annen, mens andre igjen er på vei mot oppløsning og tilbake til opprinnelsen – steiner på et jorde. Det er folkene som eier disse steinhusene som bestemmer hva som skal skje med dem, fortsette tjenesten men i en annen form eller bli et minne om det som en gang var.

Vi har alle minner og vi eier minnene våre. Vi har noen som er gode og som vi kan se tilbake på med glede. Noen av mine minner ler jeg fortsatt høyt av og gleder meg over, mens andre får meg på gråten og trekker meg ned i anger, dysterhet og sorg. De gode minnene er de som gir meg mot i hverdagen, de som på mange måter får meg til å lengte etter det som en gang var. De vonde minnene er de jeg har minst lyst til å tenke på, men noen ganger har de det med å klistre seg på meg og jeg klarer ikke å vri meg unna dem. Det er da jeg må gjøre noen valg, for hva gjør jeg med minnene? Lar jeg de vonde dra meg ned og holde meg fast i det som en gang var? Eller velger jeg aktivt et annet fokus? Minnene er der, men jeg velger hva jeg gjør med dem. Det høres lett ut, ikke sant? Men det er jo ikke slik, for alle valg krever et arbeid, en aktiv innstilling til hvordan jeg vil leve og bruke mine krefter.

Hør hva Paulus skriver:

Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. La oss tenke slik , alle vi som har nådd fram til modenhet. Og om dere ser anderledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. La oss bare så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

Fil: 3;13-16

Jeg velger å gjøre som Paulus i denne saken. Det vil si at jeg øver meg, litt hver dag på å se etter det som kan bli gode minner, være takknemlig for dem og la de som kan trekke meg ned bli liggende.

Og steinhusene – har du sett hvor vakre de er? Minner om arbeid, beslutsomhet, dyktige håndverkere og ressurutnytting.

Etter å ha prøvd å stå Telemark for første gang og lyktes, sa en nær og kjær person til meg: Jeg er et naturtalent! Å, hjelpe meg for en selvtillit, tenkte jeg og prøvde så godt jeg kunne å fyre opp under entusiasmen. Det gikk dessverre eller heldigvis ikke så lenge før han fant ut at han var visst ikke det likevel, men den gleden og entusiasmen han viste den gangen har blitt med meg som en påminning om å glede meg over det jeg og andre rundt meg får til.

For hvis du tenker deg om litt, vi er alle et naturtalent,

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2.10

Har du tenkte på at Gud har gitt deg gaver, talenter til å gjøre gode ting for deg selv og for andre. Jeg synes Gud er ganske genial som gir oss gaver, ting vi liker å gjøre og som tjener både meg og folk omkring meg. Denne personen som det viste seg ikke var den nye Sondre Norheim, utviklet seg til å bli en god turkammerat, en som tar sin del av børen når det trengs. Andre har den fine egenskapet til å se behov og møte dem, hjelpe til med store og små ting, være utholdende når ting skal gjøres eller være den som skjønner at nå er det tid for boller og kaffe. Vi er heldigvis forskjellige, men vi er hver på vår måte et naturtalent og så vet vi at skal det bli noe av talentet så må det utvikles, få tid til å vokse og bli det som Gud hadde tenkt til glede for oss selv og de andre. Vi har alle en vei å gå her, men hvis vi oppmunter hverandre så når vi fram til målet.

Bilden 1 tatt av Andreas Kleiva og bilde 2 av Ingrid W Kleiva

I forrige uke kom husbonden hjem etter en tur til Haltejohansvika og fortalte entusiastisk om Fossekallen som nå var i full gang med stup og bading fra iskanten. Jeg som er en pingle når det gjelder alt som kan være ubehagelig, tenkte grøss og gru, det der hadde jeg aldri orket. Så kom tanken at jeg er ikke noen Fossekall akkurat og min måte å skaffe mat på er på ingen måte fra en iskald elv. Vi er hver på vårt vis tilpasset en levemåte som lar oss mestre livet og tilværelsen, så godt vi kan.

Fossekallen er i sitt rette element når han stuper fra iskanten, dukker under, svømmer med vingene til han finner et passende bytte og så plopper han opp igjen etter utført dykk. Det er fasinerende å se på og det får meg til å tenke etter: Når er jeg i mitt rette element? Jeg har heldigvis ikke noe stort behov for å jakte på mat, i hvertfall ikke fysisk, men jeg har et åndelig behov. Et behov for å kjenne at jeg hører til, et behov for å bli sett og få omsorg. Det er dette om er så fantastisk med Gud, han er skaperen av alle ting og har tenkt ut hver enkelt skapning sin beste plassering og funksjon i skapelsen. Bare les Salme 8

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneske barn- at du tar deg av det?

Salme 8; 4-5

Jeg er i mitt rette element når jeg snakker med Gud, når jeg får gå ut og se på hans vidunderlige skaperverk, når jeg får være med dem som står meg nær og når jeg får ha fellesskap med mennesker Gud har sendt i min vei. Dette høres jo fint ut, men noen ganger tuller og roter jeg, tar på meg bører jeg slett ikke trenger å bære og glemmer hvor jeg hører til og hva som er godt for meg. Da trenger jeg en påminning:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Matt 11;28

Kanskje du trenger en påminning og?

Bildene er tatt av Jørn Kleiva

De siste dagene har snøen ramlet ned over oss i store mengder. Naboen er ute med snøfreseren, brøytemanskaper raser gjennom byggefeltet med digre traktorer, gjør veien lettere å gå og legger igjen store brøytekanter som huseierne kan gå løs på. Trærne bugner av snø, den har lagt seg over alt og så lenge det ikke blåser er hvert tre og hver busk kledd i hvitt. Det er vakkert, snøen gjør alt lysere rundt oss og den gir uendelige muligheter for lek og moro.

Jeg har tenkt på at snø er på en måte som tilgivelse. Tilgivelse dekker, gjemmer og glemmer det som er galt, det vi har gjort mot noen og det andre har gjort mot oss. Det er som balsam for sjelen og ingen ting kan etterligne den lettelsen og takknemligheten som følger av å bli tilgitt.

Nå er det jo slik at det snøen dekker, kommer dessverre eller heldigvis til syne igjen og noen ganger kan vi vel oppleve det med menneskelig tilgivelse også. Med Gud er det anderledes, når vi ber om tilgivelse gir han oss det og han glemmer fullstendig det vi har gjort.

Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse og vær gode, milde, ydmyke og tålmodige, så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre.

Kol. 3:12-13

Klarer vi dette da? Tror ikke det, sånn ved første forsøk, men det er som å gå på ski i denne deilige hvite, rene snøen. Vi faller, vi kjører utfor løypa, vi blir svette og slitne, men vi gir oss ikke for vi har et mål om å komme hjem og kjenne at vi har gjort vårt beste. Slik er det, vi øver oss på mange områder og innimellom lykkes vi. Da er det godt å vite at hos Gud er det rom både for det vi klarer og det vi strever med – og han vil hjelpe oss slik at vi klarer det vi skal.