Det regner ute. Det er jo absolutt ikke noe nytt her på Vestlandet, men på denne tiden av året er det vårregnet som kommer. Dette lette regnet som får jorda til å dufte og vårblomstene til å rykke lenger opp av jorden.

Ja, her kan det selvsagt regne i alle varianter, men det var en dag da jeg virkelig kjente at dette er vokse-regn, et regn som får det til å gro og jeg kjente at dette var både godt og nødvendig.

Når det har regnet i dager og uker, ja, så klager vi. Når det ikke har regnet på lenge, ja, da klager vi da og. Regn er nødvendig og vi trenger det til alt liv på jorden. Vi vil helst at det skal regne når det passer oss, og hvert fall ikke på 17. mai eller i ferien eller når vi skal feire noe og helst ikke i helgene når vi har fri. Regner det da så klager vi.

Jeg hørte en fortelle: En mann fra Eritrea stod på bussholdeplassen og hørte på sine med passasjerer som klagde over regnet. En av dem snakket til ham og sa: «Det er beklagelig med dette regnet». Mannen fra Eritrea sa: «I mitt land er regn en velsignelse. Det er tørt, det er vanskelig å få noe til å vokse fordi regnet kommer sjelden. Her regner det ofte, det er en velsignelse. Jeg takker Gud for regnet. «

Kanskje det er noe vi skal ta med oss, regn er et gode. Klart vi kan be om oppholdsvær, men kanskje vi kan se på regnet som en velsignelse, som et tegn på Guds nærvær i våre liv eller at han gjennom det ønsker å få oss i tale?

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss lik regnet, lik vårregnet som væter jorden.

Hoseas 6;3

Gud har sine metoder for å minne oss om hans tilstedeværelse i verden og i våre liv. Han vil ha fellesskap med oss. Ser vi naturen som våkner opp etter vinteren, kan vi tenke på celledeling og osmose, men vi kan og tenke på Guds skaperkraft og at denne kraften kan være til stede i ditt og mitt liv om vi velger det.