Denne våren har jeg sådd frø både ute og inne. Jeg har funnet fram alt jeg har av frøposer og selv om datostemplingen sier at det fortsatt skal være spirekraft i frøene, så er det mange frø som ikke har gitt noen resultater. Har jeg gjort noe galt? Det kan godt være, for med så mye annet har jeg det med å lese halve oppskriften før jeg setter i gang. I følge husbonden er det både en fordel og en ulempe. Fordelen er at jeg setter i gang uten så mange betenkeligheter og får gjort en god del. Ulempen er at jeg møter en god del uforutsette problemer som krever mye ekstra-arbeid, frustrasjon og upassende utbrudd. Hver gang jeg opplever dette tenker jeg, neste gang skal jeg forberede meg skikkelig! Helt sikkert! De gangene alt går fint og etter oppskriften, tenker jeg ikke på det i det hele tatt, men tar det som en selvfølge. Hvis jeg bruker to sekunder til å tenke meg om, ja, så er det kanskje fordi jeg har fått litt mer erfaring, jeg har faktisk lært noe av alle feilene jeg har gjort tidligere? Eller så er det Guds nåde som har slått til og jeg har kommet bedre ut av det enn jeg objektivt burde.

I letingen etter frø fant jeg en pose med solsikkefrø. Disse burde vært sådd for minst en måned siden, men med min sedvanlige optimisme satte jeg fem frø i hver sin brikett. To av dem begynte etter noen få dager å spire, de tre andre ser det ikke ut til å være så mye liv i, men jeg har ennå ikke begynt å skjære hull i briketten for å sjekke om det er liv i leiren. De to spirene taler til meg om håpet vi har i Gud, håpet han har gitt oss i sitt Ord og håpet vi kan ha for våre liv. Det kan se lite og stusselig ut, men det kan bli til noe virkelig stort med Guds hjelp.

For i håpet er vi frelst. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de ser?

Rom 8;24