Har du brunsnegl i hagen din? Det har vi. Jeg har kjent raseriet herje når den har vært i pallekarmen og spist hvert eneste grønne strå. Jeg har omtrent grått når påskeliljene har stått igjen med nedgnagde blomsterblad og i fjor da solsikkene, min stolthet, som raget over to meter over bakken ble spist rett av under det strålende vakre blomsterhodet, gikk jeg trampende rundt i hagen en lang stund. Jeg har fortsatt ikke kommet helt over dette.

I år har det vært en lang kald vår og jeg har ikke sett noe til brunsneglen, men i går skjedde det. En diger, tjukk og velfødd snegl gled framfor døren vår. Vi holdt på å si farvel og vel hjem til barn og barnebarn, så når de var ute av syne hentet jeg fram redskap og hakket den i stykker.

Skal ordentlige kristne damer drive med slike aggressive handlinger? Det begynte jeg å tenke på etterpå da jeg kjente krigslysten dabbe litt av. Hvorfor går jeg og så mange hageentusiaster løs på brunsneglen, ja, til krig rett og slett? Det handler om å ta vare på hagen og det som vokser der. Beskytte arbeidet vi har lagt ned og ikke minst erkjenne at brunsneglen er ikke en del av den norske faunaen og hva bringer den med seg av goder?

Det er sikkert noen som kan argumentere varmt for hvorfor brunsneglen skal få leve, men for meg ble det et bilde på hvordan Gud ser på synd. Gud hater synd og gjør alt han kan for at vi ikke skal bli forført til å gjøre synd og å kjempe imot den. Jeg spør meg selv: er jeg like aggressiv mot synd i mitt eget liv som jeg er mot brunsneglen? Går jeg like målrettet mot det som fører meg vekk fra Gud, som jeg gjør når jeg ser en brunsnegl prøver å forsere kobberbånd og feromolkuler? Tror ikke det…

Fang revene for oss, de små revene som ødelegger vinmarkene. For våre vinmarker står i blomst

Høysangen 2;15

Dette verset er en påminnelse om å være nøye med de små tingene i livet, ting som vi kan ta litt lett på. Små rever kan gjøre stor skade, små snegler likeså og ikke minst de «småsyndene» som vi lar være å gjøre noe med.