Jeg går på leting etter modne bær i hagen. Jeg har sett at flere av mine venner har vist fram modne jordbær på diverse sosiale plattformer, men mine bær viser ingen tegn til rødme! Hvorfor er det slik? Er det ikke like mye sol, varme og stell i min hage som i de andres? Eller er det ikke det som er cluet? Har jeg en senere sort, en som trenger mer tid på å modnes, få den klare røde fargen og den nydelige søte smaken?

Det samme er det med epletreet. Det ene eplet henger der så lite og grønt, skal jeg måtte vente helt til høsten før det kan plukkes ned?

Disse bærene har fått meg til å tenke på at slik er det med oss mennesker og, den samme syklusen. For å bli modne må vi være kart, som husbonden sier: «grønne og uspiselige!». Noen av oss trenger mye lengre tid på å få visdommens sødme og noen får den ikke i det hele tatt. Noen av oss virker modne på enkelte områder, men kan være utrolig barnslige på andre.

Jeg tenker at den gjennomgående modningen kommer først når Gud får gjøre oss modne og når vi lærer å se på hverandre gjennom Guds blikk.

Og det var han som ga noen å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp, inntil vi alle når framtil enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Ef 4;11-13

…men det hadde vært stas med noen røde bær, litt snart….

• 

• 

Kjenner du til dette med å utsette ting du skulle ha gjort, eller beslutninger du skulle ha tatt? I tilfelle, velkommen i klubben!

Mitt siste utsettelsesprosjekt er ikke så uventet et nytt strikkeoppdrag. Ironien i det er at jeg har ivret veldig for å få oppdraget og alt var fint til jeg oppdaget at jeg måtte lære meg noe nytt. Det var da vegringen satte inn for full kraft. Det var ikke måte på hvor mye annet jeg burde gjøre ferdig før jeg kunne gå i gang med dette! Jeg har sett på instruksjonsvideoer og til en forandring har jeg lest hele oppskriften nøye, likevel…. jeg kvidde meg.

Så i går begynte jeg – det var ikke vanskelig i det hele tatt! Surprise, surprise!! Jeg skjønner ennå ikke alt, jeg kommer nok til å måtte rekke opp, men jeg har begynt!

Og beslutninger? Samme kjøret. Det ser så vanskelig ut. Jeg har så mange om, men og hvis. Skal, skal ikke, hva vil andre si? Når jeg endelig får bestemt meg og tørr å ta steget er det ikke vanskelig, i hvert fall ikke så vanskelig som jeg hadde tenkt.

Slik er det i forholdet til Gud og. Han utfordrer oss til å ta steget, invitere ham inn og bli kjent med ham.

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og jan med meg.

Johannes Åpenbaring 3;20

Ta steget! Gud vil det beste for deg.

• 

•