Det er august og sommeren har gått over i den mer fullmodne fasen. Bøndene har tatt håslåtten og det som var grønne enger har mer blitt gule og stubbete marker. Jeg har tenkt på «grønne enger» som uttrykk. Da ser for meg det duvende grønne landskapet, der jeg kan slenge meg ned i gresset uten tanke for annet enn å nyte en blå og nesten skyfri himmel. Det er sjelden jeg gjør akkurat det, altså legger meg på en grønn eng og kikker opp i lufta. Stort sett har jeg ett eller annet prosjekt som skal gjennomføres, en oppgave som venter eller den generelle uroen over noe jeg burde, skulle ha gjort. I Salme 23 i Bibelen skriver David om Guds omsorg som en grønn eng med vann og hvile, trøst og beskyttelse. Det er jo fantastisk! Når jeg tenker på grønne enger, tenker jeg mest på sauer som ligger der og slapper av, men er det bare det de gjør? Om jeg tenker litt etter så er de faktisk også virksomme. De spiser, får i seg næring, de leter etter de beste og mest næringsrike gresstustene, tygger drøv, mediterer og de samhandler med de andre sauene på enga. Så da spør jeg meg, burde jeg lage meg en «grønn eng» som jeg kan oppsøke eller legge inn et fast stopp på i løpet av en dag? Et sted for å la tiden drive forbi litt, uten å være direkte uvirksom, gjøre som sauen ta til meg næring for ånden og sjelen uten å føle at klokka tikker?

Herren er min hyrde, jeg mangler ikke noe. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han gir meg nytt liv. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fiender. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider.

Salme 23

Kanskje du også trenger en grønn eng, midt i alt?