Har du noen gang fått en nyhet eller beskjed som har satt et støkk i deg og som har lagt seg som en tung klump i magen? En melding som du ikke kan gjøre noe med, bare vente og se hvordan det går? Slik er det med meg av og til. Jeg kan ikke gjøre noe, bare vente. Det gir min livlige fantasi muligheter for å drive med en sport den faktisk kan ekselere i: katastrofetenkning. Jepp! Det er det mye av, men er det til hjelp for meg? Ikke i det hele tatt! Jeg blir bare utslitt og hodet surrer og går i det samme kjøret uten at det skjer noe positivt. Jo, forresten det gjør det! Jeg blir nødt til å søke i Guds Ord, finne trøst, finne hjelp og en utvei til å få disse hoppende skrekk-tankene til å roe seg ned. Og – klart at det finnes trøstende og gode ord, men det som kom mot meg og landet frykten denne gangen var dette:

Dersom ikke Herren var min hjelp, ville min sjel snart bo i stillhetens land. Om jeg måtte si: Min fot vakler! – da holder din miskunnhet meg oppe, Herre! Når mine urolige tanker blir mange i mitt hjert, da fryder din trøst min sjel.

Da blir Herren meg en borg, min Gud er min tilfluktsklippe.

Salme 94; 17-19 + 22

Dette er gode ord å holde fast på og min daglige øvelse bli da å lese disse ordene, velge å tro på dem hver gang en ny livlig katastrofetanke begynner å røre på seg. Det hjelper.