I et forvirret øyeblikk trodde jeg at SV (Sosialistisk Venstreparti) en gang hadde hatt «Tell godene» som slagord. Selvsagt tok jeg feil, for slagordet var «del godene». Faktisk synes jeg at begge varianter er aldeles utmerkede slagord og verdt å tenke på, for hva inneholder de egentlig?

«Tell godene» – ja, bør ikke det nærmest være en daglig øvelse? Være takknemlig, tenke over alt vi har å være takknemlige for og slik skape en grobunn for glede i livene våre. Skal det bli noe mer enn en overfladisk tanke, som at jeg vet jo: fordi jeg lever i den über-privilegerte delen av verden har jeg veldig, veldig mye å være takknemlig for, så må jeg nettopp derfor gå dypere i meg selv og kjenne etter – er jeg takknemlig for dette, virkelig takknemlig, eller er det en følelse av plikt?

«Del godene» Har jeg noe å dele? Ja, jeg har vel egentlig alltid noe å dele med andre, om jeg tenker meg om. Dessuten blir mitt liv rikere om jeg deler med andre. Slagordene er nok tenk i et samfunnsperspektiv og ikke slik jeg anvender dem på et personlig plan, men det gir samklang med mitt liv og det jeg ønsker å bruke det til.

Det er godt for meg å telle alle mine goder og det er godt for meg og samfunnet rundt meg at jeg deler det jeg har fått.

Være alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus

1. Tess. 5,16-18

Disse oppfordringene kan jo virke voldsomme når dagene er vanskelige og livet ikke flyter så behagelig som vi gjerne vil ha det. Men om jeg velger å se på mine goder, velger å be og legge fram alle ønsker og begjæringer og takke uansett, ja da vil om ikke annet mine tanker vende seg i en mer positiv retning. Det er lov å prøve, vettu.