Synger du adventssanger eller leser adventsdikt? Inger Hagerup skrev diktet Adventslysene:

Så tenner vi et lys i kveld
vi tenner det for glede.
Det står og skinner for seg selv
og oss som er tilstede.
Så tenner vi et lys i kveld
vi tenner det for glede.

Det er et fint dikt og det minner meg om de viktige følelsene som jula og adventstiden får fram. Adventstiden handler om mer enn følelser selvsagt, men det er godt å ha dem med seg. Kan du være med meg i denne øvelsen denne uka? Fokuser på glede! Prøv dette! Tenk på en ting, en hendelse gjennom dagen som du kan være virkelig glad for, skriv den ned slik at den kan være til hjelp for deg en dag gleden ikke skinner så sterkt i mot deg. For dette vet vi, det er ikke alle dager hvor det er like enkelt å finne noe som jeg virkelig kan glede meg over, men da gjelder det å ha noe i forrådet!

I Bibelen har vi uttallige oppfordringer til å glede oss:

Gled dere alltid i Herre! igjen vil jeg si: Gled dere!

Fil 4;4

Dette er et vers som sikkert mange har lest mange ganger. Det er en oppfordring, ikke et krav, det er en påminning om at Gud er den samme, hver eneste dag, og i ham kan jeg glede meg – uansett.

I dag tenkte jeg på planer. Jeg liker så godt å legge planer, tenke litt framover og finne ut av hvordan vi skal gjøre det ene og det andre. Jeg forestiller meg reaksjonene til folk og jeg er helt overbevist om at de vil reagere på den og den måten. Men – så gjør de ikke det! De er enten ikke interessert eller de liker ikke planen min eller de har faktisk helt motsatte planer enn det jeg har. Noen ganger ser jeg at deres reaksjoner er riktigere enn mine eller at deres plan er bedre enn min. Andre ganger dessverre, går jeg helt i vranglås og synes folk er helt….

I det Gamle testamentet kan vi lese om Jona, jada, han som var i hvalfiskens buk, han ble sendt til Ninive for å varsle om at Gud ville ødelegge byenom de ikke vendte om fra sin onde vei. Jona gikk, etter litt påtrykk, han ropte ut at Gud ville ødelegge byen, folkene trodde på Gud og de vendte om og kledde seg i sekk og aske og ba Gud om nåde og frelse. De ropte av alle krefter, står det:

Gud så hva de gjorde , at de vendte seg om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke.

Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint.

Jona 3;10 -4;1

Arrrg, det gikk ikke som tenkt dette her. Jona så bare at hans oppgave ble til ingenting fordi Gud angret og var barmhjertig mot folkene i Ninive. Han ble veldig sint. Det blir jeg og, sur og misfornøyd, når det ikke går slik jeg hadde tenkt. Bare jeg kunne klare å tenke på Jona før jeg surner til! For denne hendelsen er en påminning om at mine planer bare er et lite fnugg i et mye større bilde, og om min plan ikke går som tenkt, så er det kanskje til det bedre? Hva tror du?

Bilde 1 er hentet fra Wikipedia og er en Riciunus busk, busken Gud lot vokse opp for å glede den sinte Jona.

Nå om dagen leser jeg i Det gamle testamentet i Bibelen. Jeg har nettopp lest igjennom Mosebøkene der Gud til slutt lar israelsfolket komme inn i det lovede landet og de kan begynne å ta det i eie. De måtte kjempe for å få det som var lovet dem, det vil si : de gikk til strid. Jeg tenkte på dette med «å gå til strid» for når jeg har fått et løfte om noe, så regner jeg med at dette skal komme til meg, jeg skal ikke løfte en finger for å få det som er lovet. Jeg tenker i min latskap at den som har gitt løftet må gi meg det som er lovet og ikke kreve noe av meg.

Slik er det ikke med Guds løfter. Det er som om Gud sier: du skal få det, oppleve dette, men du må sette deg i bevegelse for å få det. Jeg må ta noen skritt, gjøre noen handlinger for at løftet skal bli en realitet.

Dette perspektivet er både skremmende og utfordrende. Slik er det med alt vi ikke kan se det endelige utfallet av. Men skal vi tro det som Bibelen sier om at Gud står bak alle sine løfter og at han ikke vil forlate oss i det vi «går til strid» for å oppnå det som er lovet, ja da har vi et håp om virkelig å lykkes.

Vær bare modig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener, påla deg å holde. Vik ikke fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes over alt hvor du går.

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

Josva 1; 7 og 9

Hvorfor har jeg valgt disse bildene? Bilde 1 – det er alltid en lysning bak de mørkeste skyer. Bilde 2 «Den store bølgen ved Kanagawa» av Katsushika Hokusai (1760 -1849) et verdensberømt bilde, men se på mennene i båtene, den overveldende styrken i bølgene, men de gir seg ikke, – noe å tenke på?

Jeg elsker å sove lenge om morgenen! Det er en luksus jeg unner meg i helgene og i feriene, men noen ganger står jeg opp ved soloppgang og ser hvordan solen og lyset langsomt gir seg til kjenne og begynner dagen i skjønnhet. Det er som et håp, ennå usynlig, du vet at det er der, det må være der og så kommer det langsomt fram.

Hver gang jeg opplever en slik vakker soloppgang tenker jeg, hvorfor gjør jeg ikke dette oftere? Jeg burde sikkert det, men det er det vidunderlige ved å bli liggende i sengen og – kanskje det ikke ville bli så storslagent etterhvert? Nå er det siste helt feil, fordi jeg blir stadig overveldet av skyer, lys og farger på himmelen, selv i november.

Jeg tenker på morgenen som en ny start, et nytt håp for dagen. Jeg vet ikke hvordan dagen vil bli, jeg kan håpe at den blir bra. Jeg vet ikke noe om tanker, hendelser, møter (utover de planlagte), enn det som er akkurat nå. Jeg blir ikke så veldig forstyrret eller engstelig av den grunn, for jeg har noen gode forutsetninger rundt meg som gjør at jeg ikke behøver å leve i frykt. For når jeg blir redd for framtiden og engstelig, da vet jeg at jeg kan rope til Gud og han vil komme nær.

La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Sikkert som soloppgangen kommer han, han kommer til oss som regnet, lik vårregnet som væter jorden.

Rom 6;3

Dette er en oppfordring til å bli bedre kjent med Gud. Han er der like sikkert som morgengryet, hele tiden nær. Det er en trygghet i det, selv om vi ikke vet hva som kommer gjennom dagen. Det kan jo være noe godt, vet dere!

Det er november, en måned mellom sprakende høst og forventningsfull desember. November er for meg en langsom måned, jeg blir minnet om et dikt av den danske poeten Henrik Nordbrand:

Året har 16 måneder: November

december, januar, februar, marts, april

maj, juni, juli, august, september

oktober, november, november, november, november.

Henrik Nordbrand: Håndens skælven i november

Det er et rart dikt. Når jeg leser det er det noe i meg som protesterer, året begynner ikke i november! Så kommer tanken; hvordan er det å leve med november i fem måneder – om nå året skulle ha seksten måneder? Fem langsomme måneder? Langsomhet kan jo være av det gode, men egentlig er langsomhet vanskelig å leve med. Vi vil ha svar, resultat, løsninger, at situasjoner skal ha en ende eller endre seg og ikke minst må vi erkjenne at vi vil ha forandring – sånn etter hvert om ikke annet. Langsomhet kan være en tilstand av venting, og venting står det mye om i Bibelen.

Vent på Herren, vær frimodig, og han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!

Salme27;14

Skal vi våge å leve i langsomheten, våge å vente, være tålmodig? Det er ikke for pingler, men vi er vel ikke det hele tiden heller?