Har du noen gang vært sint eller irritert på Gud? Jeg har. Kanskje ikke så sint, men i hvert fall irritert. Jeg har flere ganger enn jeg har lyst til å tenke på, sagt høyt eller for meg selv at : dette her kunne du ha fikset på en bedre måte, du som er allmektig og alt… Jeg føler meg egentlig i godt selskap, til en viss grad, for om du leser i Salmene ser du hvordan David bærer seg over sine fiender og klager over alt han må gå igjennom.

Hva er forskjellen mellom meg og David? Utenom det helt åpenbare… Jeg blir sur, snurt og snur meg vekk fra Gud, mens David klager og bærer seg til Gud. Han holder linjen og samtalen med Gud åpen hele tiden. Derfor kan han forandre holdning og standpunkt i løpet av noen verselinjer, mens jeg bruker en dag og kanskje enda lenger på å innse at Gud har rett likevel.

Dessuten, Gud har aldri trengt seg på noen, han venter på en invitasjon til å blande seg inn i livet mitt og gjøre noe. Kanskje jeg skulle tenke litt mer på det når jeg begynner å kjenne på irriterte tanker eller lure på om vi har en knute på tråden… For den er det nok jeg som har klart å lage….

Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.

Åp. 3;20