Husker du første gang du fant kråkesølv? Hva trodde du at du fant da? Ordentlig, verdifullt sølv som fikk hjertet til å banke litt raskere og tanken på hvor mye snop du kunne innkassere for dette raste av sted? Eller var du sammen med en som ganske nøkternt kunne fortelle deg at dette på ingen måte er verdt så mye som sølv og at det også kalles glimmer. Jeg var nok i den første kategorien, men bare en kort stund fordi noen raskt fikk meg ned på jorden igjen. Minnet om denne hendelsen fikk meg til å tenke på ting vi kan bli fascinert av. Vi kan se eller oppleve noe som ser veldig flott og fint ut, men er det virkelig slik det ser ut til? Er det ekte vare? Jeg kjenner det på meg selv, for jeg kan virre rundt og bli veldig opptatt både av ting og tanker. Jeg kjenner også på at jeg ikke har så veldig lyst til å sjekke grundig om dette jeg nå er så fascinert av er «the real thing». For da kan det jo vise seg at denne tilsynelatende fine tingen faller like lett fra hverandre som når jeg pirker litt borti kråkesølvet.

Det er som med troen. Jeg vil gjerne ha en prøvet tro, en tro som holder også når det røyner på, men jeg har ikke så lyst til å utsette meg for ubehaget som følger med. Likevel, det handler om å se forbi dette som bare varer en kort stund, for så å nyte godene etterpå.

Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troren blir prøvet skaper det utholdenhet. Men utholdenhet må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, uten noen mangel

Jak;1:2-4

Har du hørt uttrykket, «hel ved»? Ja, om vi holder ut, er vi i ferd med å bli nettopp dette: «hel ved». Det er jo noe å sikte mot, eller?

Har du hørt det før? Ja, alt må komme til sin tid. Det rette øyeblikket, det rette ordet i rett tid. Hvordan vet jeg at det er rett ord eller rett handling i rett tid? Jeg vet ikke, jeg kan bare håpe. Noen ganger er jeg heldig og sier det rette, gjør det rette akkurat når jeg skal. Dessverre er slikt heller unntaket enn regelen og det er da jeg lurer på om jeg kan øve meg på å bli «heldig» litt oftere.

Å si det rette handler ofte om å lytte. Hva er det denne personen sier, hva er det som ligger bak og trykker på? Hvordan kan jeg være til hjelp slik at mine ord ikke sårer eller ødelegger? Kanskje ved en mer aktiv lytting? Noen har påpekt at Gud skapte mennesket med en munn og to ører. Var det for at vi skulle lytte dobbelt så mye som vi prater? Tenke over det vi hører før vi setter i gang med mer eller mindre gode råd? Jeg tror det er slik. Det kan virke som om vi er redd for tausheten, men taushet, stillhet kan gi en god pause, klarhet til og med, i det som skal sies etterpå.

Den vise skal lytte og øke sin lærdom, den kloke lære å bruke sin tanke

Ordspråkene 1;5

Som epler av gull i et smykke av sølv er ord som blir talt i rette tid

Ordspråkene 25;11

Jeg kjenner av og til på den ekle, litt tomme følelsen av utilstrekkelighet. Den kan dukke opp i alle slags sammenhenger og den får initiativet til å synke drastisk. Når jeg står overfor en person i sorg, hva skal jeg si? Når jeg vil rekke en hånd til den som har det vanskelig og jeg har lyst til å si noe, men ikke aner hva som vil trøste. Når jeg leser en bok og ikke helt begriper hva det handler om. Når jeg skriver en setning og det bare blir surr og den som leser den ikke skjønner bæret av hva jeg egentlig mener. Arrrrg! Jeg føler meg så utilstrekkelig. Det er kanskje godt for meg å kjenne på utilstrekkeligheten. Kjenne at jeg på ingen måte mestrer alt, men trenger å lære, trenger å være tålmodig, trenger å innse at her har jeg noen begrensninger. Det kaller på litt ydmykhet, midt i alt jeg vil mestre. Da er det godt å gå til Bibelen for et trøstens ord:

Men han svarte:»Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet». Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan hvile over meg.

2. Kor,12:9

I vårt samfunn er det ikke stas å være svak, men ved Guds hjelp og nåde kan jeg lære å leve med mine utilskrekkeligheter og ikke glemme at jeg faktisk får til noe og, – av og til.

Har du det slik noen ganger at livet kjennes ut som om det er delt opp i små biter? Jeg gjør noe her og noe der og dagen henger ikke sammen på skikkelig vis. Det er ikke snakk om å være i en «flow» snarere en frustrerende, opphakket dag hvor jeg på kvelden må sette meg ned og tenke igjennom hva jeg egentlig gjorde denne dagen.

Jeg var på konsert for noen dager siden og hørte blant annet Alban Berg sin fiolinkonsert. Jeg er ikke så bevandret i a-tonal musikk, men mens jeg satt der og lyttet intenst for å finne sammenhenger mellom tonesprangene, hørte jeg noen melodiøse biter, vakre lyriske glimt og så en bit av en korall av Bach: Es ist genug. Det var som små strimer av håp i det fragmenterte og urolige. Det var som et bilde av livet slik vi kan oppleve det noen ganger, urolig og uoversiktlig, men også med noen drag av fred og forsoning. I Bibelen kan vi lese mange steder om Guds fred, det er godt. Samtidig så er det ikke alltid slik vi opplever det og da er det fint å lese et ord som dette:

Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt for kynt for alle skapninger under himmelen, og jeg Paulus er blitt en tjener for det.

Kol. 1;23

Jeg leser det som: stå fast, hold ut! Du har fått det du trenger for å leve et godt liv gjennom det håpet som evangeliet gir. Det er et lyspunkt, tross alt!