I forrige uke hørte jeg et foredrag om meningen med livet. Foredragsholderen som var både flink og underholdende snakket om ting vi gjør og sier når vi er atten som er svært sjarmerende. Men når årene går og man fremdeles snakker om det samme, ja, da har sjarmen forsvunnet og da er tiden inne til realitetsorientering. Han snakket om nødvendigheten av å «gi slipp». Det fikk meg til å tenke på hvor lett eller vanskelig det er å gi slipp på noe jeg har sett for meg at «dette skal jeg gjøre». Det er livssituasjoner som naturlig tar slutt: Jeg tenker på den tiden da barna bodde hjemme og jeg hadde rimelig grei oversikt over hva de holdt på med. Ja, dette er tider som absolutt er over og som jeg faktisk synes er helt greit å ha gitt slipp på. Det er som en bittersøt opplevelse. Eller da jeg bestemte meg for å slutte å jobbe. Ikke så enkelt, men jeg fikk jo bestemme det selv. Er det grunn til å sørge? Nei, for i det jeg gir slipp på noe, gir jeg rom for at noe annet kan komme istedet. Jeg kan la noe annet vokse fram og det er et gode. Bibelen er full av løfter om vekst, om fornyelse og ny kraft. Jeg blir fylt av energi bare jeg leser vers som dette.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.

Jes 43;19

Eller dette:

Han gir den trette kraft og den som ikke har krefter, gir han stor styrke. Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller. Men de som venter på Herren får ny lraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette.

Jes. 40;29-31

Potetene spirer, ikke så raskt, men de er i farten. Grønnsværet ved elva kommer gradvis fram og gir håp om en fin vår. Slik kan det som er nytt for meg og kanskje for deg vokse fram, det er grunn til å glede seg.