Metamorfose er forvandling står det når jeg googler. Hvorfor tenker jeg på det? Jeg har nettopp hørt to musikkstykker som begge hadde tittelen Metamorfose. De var så forskjellige, det ene atonalt og det andre mer tradisjonelt. De har hver sin komponist med hvert sitt uttrykk og hver sin historie, men de har begge laget musikk som en bearbeidelse av store og omveltende hendelser. Konfransieren som introduserte musikken sa at vi kan finne håp eller mismot i disse stykkene, den som lytter velger. Jeg valgte denne gangen å lytte etter håpet, det var der.

I ettertid har jeg tenkt på at om jeg ønsker eller vil ha en endring, så og si en forvandling, ja så må jeg se på det karakteristiske ved andre ting som forvandles. Vi ser det tydelig i naturen. Tenk på sommerfuglen fra en gråbrun puppe til en fantastisk skapning. Eller bier som vi frykter og samtidig trenger. Mennesket er jo også et resultat av en metamorfose, vi går igjennom forvandlende stadier. Vi blir unnfanget, utvikles gjennom svangerskapet, blir født og er egentlig i stadig utvikling igjennom hele livet. Men kjennes det alltid slik? Er det ikke noen ganger du føler at «nå har jeg stanset helt opp, det skjer ikke noe mer med meg»? Ser vi på naturen rundt oss er det en stadig bevegelse fra morgen til kveld, fra årstid til årstid. Vi lever i dette og jeg vil tro at vi lar oss påvirke av livet rundt oss, men noen metamorfose kan vi vel ikke snakke om? Forvandlig, ja, det er vel et tilbakelagt stadium? Si ikke det!

I Bibelen leser vi ord som oppmunterer oss til stadig å søke, bli forandret, holde oss i utvikling og bli stadig mer bevisst på hva Gud vil med våre liv.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.

Rom. 12;2