Tilgivelse er en vidunderlig ting. Jeg vet at jeg ikke kan forvente å bli tilgitt når jeg har gjort noe galt, noe jeg med sikkerhet vet at dette burde jeg ikke ha gjort. Jeg kan derimot be om tilgivelse og håpe at jeg vil bli tilgitt. Kanskje det ikke skjer med en gang, men kanskje med tiden. I går leste jeg en artikkel om akkurat dette og ble virkelig dypt grepet. Gjerningen som hadde blitt gjort var det vi vanligvis kaller utilgivelig, men gjennom bearbeiding både fra den som hadde utført handlingen og den som var offer ble det gitt tilgivelse. Det oppstod en ny forståelse av handlingen og det ble skapt et bånd mellom menneskene som var involvert i dette. Det å oppleve tilgivelse er på ingen måte en intellektuell øvelse. Det kjennes faktisk så konkret, det er som å få en kjølig hånd over en opphetet panne, en lindrende og fornyende følelse. Tilgivelse er virkelig en ny start.

De siste dagene har jeg lest profeten Esekiel og der kommer den ene dystre meldingen etter den andre, men så:

Men når en urettferdig vender om fra all sin synd, når han holder alle forskriftene mine og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve og ikke dø. Alle syndene han har gjort , skal være glemt. Fordi han har gjort rett, skal han leve. Det er ikke min vilje at den den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.

Esekiel 18;21-23

Det kan være en kronglete vei fram til erkjennelse at jeg trenger tilgivelse, be om det og kanskje få det, men ingenting er umulig. Gjennom Jesus og hans arbeid med oss og i oss så kan det skje.

I den mest bortgjemte delen av hagen vår vokser det en Kystkvitrose. Den er stor, har hvite rene blomster og den dufter nydelig. Den har det sikkert fint der i kroken for jorden er dyp, det er litt fuktig og det er passe med sol og skygge, alt ligger til rette for en nydelig busk. Fordi den er så bortgjemt glemmer jeg stadig at den er der, men når jeg sneier forbi tenker jeg på den og noen ganger tar jeg inn en kvist for å nyte den inne i stuen. Det som skjer da er at den står fint noen timer, så begynner den å henge med hodet og dagen etter er den vissen og har mistet bladene. Jeg vet jo at dette skjer, hver gang. Likevel tar jeg inn en kvist, nyter den de timene den er fin og irriterer meg over at den ikke kan holde ut litt lenger. Hvem sin feil er dette? Min selvsagt. Jeg tar en nydelig rose vekk fra sitt rette element og forventer at den skal være like fin på et tørt og varmt sted. Jeg gir den ikke noen sjanse i det hele tatt til å klare seg. Jeg må lære meg å leve med at denne rosen gir meg et nydelig syn og deilig duft, noen timer. Eller, jeg kan ta med meg en stol og sette meg nær busken ute og nyte den i sitt rette element. Hva lærer denne blomsten meg? Livet er kort, skjønnhet forgjengelig, men det er noe som varer evig.

For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir. For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette ordet er evangeliet som er forkynt for dere.

1. Pet. 1: 23 – 25

Jeg var i Rosendal for et par dager siden, på en kammermusikkfestival med Ludwig van Beethoven og hans musikk som tema. Det var grøssende flott! En foreleser fortalte om krisen Beethoven opplevde i 1802 da han var på sitt årlige opphold i Heiligenstadt. Det var på den tiden han begynte å miste hørselen og det hadde blitt klart for ham at hørselen bare kom til å bli dårligere. Dessuten han hadde vært plaget av grusomme magesmerter og fordøyelsesbesvær gjennom lang tid. Livet var ikke bra, en pianist og komponist uten hørsel, hva er det for et liv? Han kjemper med seg selv, skal han ta livet av seg eller skal han fortsette å leve, tross alt? Han skriver et brev til brødrene sine der han sier at livet ikke er verdt å leve, men han har en oppgave, han har fortsatt musikk som må bli skrevet, så han velger livet tross den økende døvheten og de uutholdelige smertene. Dette brevet kaller han «Heiligenstadt testamentet» og vi vet at det er etter denne beslutningen han skriver de fantastiske symfoniene og mange andre vidunderlig vakre verk.

Jeg tenkte på Beethoven og hans valg. Jeg ble minnet om Paulus som også hadde veldige plager, som ønsket å dø, men som så det som sin plikt å bli i live fordi han på ingen måte var ferdig med det han skulle gjøre. De to hadde vært sitt utgangspunkt og syn på livet, men de hadde begge en visjon for livet sitt og den tjenesten de hadde. De brukte gavene sine og ga ikke opp.

Å leve er for meg Kristus, og døden en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve. Og fordi jeg er trygg på dette vet jeg at jeg skal bli i live, ja bli hos dere alle og hjelpe dere til fremgang og glede i troen.

Fil; 21 -25

Nå er vel ingen av oss en Beethoven eller en Paulus, men vi har alle noe vi skal gjøre, noe som er vår oppgave, noe som er viktig at nettopp du eller jeg gjør. Da gjelder det å velge det rette, tross alt som kan være ubehagelig eller komme i veien. Det er alltid hjelp å få om vi ber om det…