Kraften i det gode

Jeg har en app på telefonen min som sender meg et bibelvers hver morgen. Det verset er det første jeg leser og jeg tror det er en god start på dagen. Fordi jeg prøver å lære meg spansk har jeg det samme verset på spansk slik at jeg leser verset i flere utgaver. Noen ganger skjønner jeg ikke bæret av hva jeg leser, mens andre ganger er det en nesten ordrett oversettelse. Noen dager er oversettelsen slik at jeg til og med får noe ekstra å tenke på. Slik var det i dag:

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

Romerne 12;21

I den spanske oversettelsen som heter La Palabra ( Ordet) står det:

No permitas que te venza el mal, antes bien, vence al mal a fuerza de bien

Romanos 12;21

Hvorfor ble jeg så begeistret? Her står det: overvinn det onde med kraften av det gode. Tenk på hvilken kraft det er i å gjøre godt for andre og tenke godt om andre. Det kan faktisk snu uheldige situasjoner, det kan forandre en holdning og det kan få ting på rett kjøl igjen. For meg er det en påminning om å granske meg selv slik at jeg ikke lar meg overvinne av det onde og destruktive, men bruker kraften som godhet gir til å gjøre det rette og tenke bedre om folk enn det jeg stadig står i fare for å gjøre. Å møte godhet er balsam for sjel og ånd, å gjøre godt styrker hele mennesket.

Overflod

En dag jeg gikk en tur ble jeg oppmerksom på alle bringebærene som vokste langs veikanten. Jeg tenkte på at det var nesten som et mirakel at noe har klart å bli modent i år med så utrolig mye regn. Likevel! Bringebærene tyter fram og lar oss høste gode, smakfulle bær. Jeg tenkte på hvor fantastisk naturen er, hvor mange forskjellige vekster, insekter, fugler og dyr det finnes. Bare på vår lille flekk er det mengder. Det er en overflod i skaperverket som er til glede og undring for oss. Jeg gleder meg over bringebærene nå når de har sin sesong, men jeg kan også glede meg over at andre vekster kommer til og når de har gitt sitt bidrag er det hviletid og klargjøring for ny innsats. Denne overfloden som går i bølger er en del av skaperverket. Det er både en realitet og et bilde på hvordan vi kan leve i tjeneste for Gud. Vi gir, hviler, henter nye ressurser og er klare til å gi igjen. Egentlig er det jo ikke vi som gir. Gud gir hele tiden, det er han som gjør oss i stand til å gi, vi trenger bare å stille opp – og det er vel ikke så krevende? Tja, jo, det er dager da selv tanken på å stå opp er i meste laget, men da er det fortsatt Guds kjærlighet og omsorg vi kan hente krefter fra slik vi kan lese her:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10

Nok

Hva er nok? Hva er det å ha nok? Det har jeg tenkt på mens husbonden, gode hjelpere og jeg har tømt stua for å pusse den opp. Jeg vil tro at for noen er alt vi har klart å stappe inn i dette rommet alt for mye, en overflod rett og slett. For andre er det vel omtrent som et vanlig norsk hjem og for andre igjen, kanskje litt enkelt?

Når vi nå skal flytte på plass igjen begynner jeg å tenke på om jeg vil ha det slik alt var tidligere? Er dette en mulighet for forandring? Rett og slett ikke ha så mye? Jeg er jo i den heldige situasjonen at jeg kan bestemme meg for å gi vekk ting. Men jeg spør meg selv: har jeg virkelig kraft til å gi vekk de bøkene, fat, kopper, pyntegreiene? Jeg legger ned i esker, tar dem ut igjen, legger dem ned i igjen og sier til meg selv: det går fint uten, jeg har rikelig, til og med for mye. Jeg må ta en sjekk på holdningene mine…

Jeg leste et ord i Bibelen, en skikkelig formaning:

Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg?

1. Joh. 3;17

Å, hoj, det var heftige saker, men når jeg gir fra min overflod, vil ikke det egentlig være bra for meg? Når jeg må streve litt med å gi, vil det bli for utfordrende? Det er utfordrende, angeren kommer, men i det lange løp vil det være til det gode, kanskje. Jeg har jo også tenkt på Paulus som sier at Guds nåde er nok for ham, det er store muligheter for at den er nok for meg og til å gjøre det rette…

Påfyll 2

Har du noen gang tenkt: «Det hadde vært godt med litt påfyll»? Dette påfyllet kan være av kulturell, sjelelig eller åndelig karakter. Det er rett og slett en følelse av at nå har jeg gått litt tom, jeg trenger noe mer enn det jeg har nå. Kanskje har du som meg for eksempel glemt å drikke nok vann? Du merker ingenting før hodepinen kommer snikende og rett før du hiver innpå en tablett tenker: jeg drikker litt vann først og så er kanskje det nok.

Det kan også være så enkelt som når du har tatt deg en kopp kaffe eller te og burde være fornøyd, tenker: det hadde vært veldig godt med en liten skvett til. Det som om jeg bare trenger litt til for at alt skal kjennes så mye bedre. Det er noe med de små ekstra bitene, en liten kakebit til, en liten kopp som gjør at jeg føler meg helt fornøyd. Slik er det også med Guds ord også. Noen ganger må jeg virkelig dykke ned og lese lange kapitler, mens andre ganger er det kanskje bare ett ord, en setning som gir meg den gode opplevelsen av at Gud ser meg, Han hører meg, jeg vet hva Han sier til meg og det er godt.

Jeg sier ikke at det alltid er sånn for noen ganger tar livet og hverdagen over og jeg trenger mye mer av Gud og mennesker enn et lite ord, men innimellom og gjerne midt i stormen av ting som skjer er dette lille ordet, det som får meg i balanse igjen.

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile

Matt. 11;28

Tom

Har du noen gang tenkt: jeg er tom? Jeg har ikke noe å si, ikke noe å komme med, jeg er helt tom. Dette tenkte jeg i går. Jeg er tom. I det jeg tenkte det, kom neste tanke: slik var det jo da alt begynte. Uansett om man tror på «the big bang» eller på skapelsen slik den er beskrevet i Bibelen, så begynner det med det tomme rommet. Blir du skremt når du tenker på det tomme rommet, det blanke arket, det hvite lerretet? Der hvor det ikke er noe, skal det kanskje komme noe. Du vet ikke hva det er, men mulighetene ligger i det tomme. Er det spennende og motiverende eller er det bare kjempeskummelt? Når vi leser i Bibelen drev Gud høyintensiv skaping i seks dager og på den sjuende dagen hvilte han. Er disse dagene helt konkrete dager, eller er det en allegori over skaperverket? Jeg vet ikke, og for meg er ikke det så viktig. Det viktige er at Gud skapte denne vidunderlig vakre og mangfoldige jorda og han begynte med det tomme rommet. Gir ikke det håp, når tanken om tomhet kommer snikende?

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud:»Det skal bli lys!» Og det ble lys.

1.Mos.1;1-3