Tilgivelse er en vidunderlig ting. Jeg vet at jeg ikke kan forvente å bli tilgitt når jeg har gjort noe galt, noe jeg med sikkerhet vet at dette burde jeg ikke ha gjort. Jeg kan derimot be om tilgivelse og håpe at jeg vil bli tilgitt. Kanskje det ikke skjer med en gang, men kanskje med tiden. I går leste jeg en artikkel om akkurat dette og ble virkelig dypt grepet. Gjerningen som hadde blitt gjort var det vi vanligvis kaller utilgivelig, men gjennom bearbeiding både fra den som hadde utført handlingen og den som var offer ble det gitt tilgivelse. Det oppstod en ny forståelse av handlingen og det ble skapt et bånd mellom menneskene som var involvert i dette. Det å oppleve tilgivelse er på ingen måte en intellektuell øvelse. Det kjennes faktisk så konkret, det er som å få en kjølig hånd over en opphetet panne, en lindrende og fornyende følelse. Tilgivelse er virkelig en ny start.

De siste dagene har jeg lest profeten Esekiel og der kommer den ene dystre meldingen etter den andre, men så:

Men når en urettferdig vender om fra all sin synd, når han holder alle forskriftene mine og gjør det som er rett og rettferdig, da skal han leve og ikke dø. Alle syndene han har gjort , skal være glemt. Fordi han har gjort rett, skal han leve. Det er ikke min vilje at den den urettferdige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sine veier og leve.

Esekiel 18;21-23

Det kan være en kronglete vei fram til erkjennelse at jeg trenger tilgivelse, be om det og kanskje få det, men ingenting er umulig. Gjennom Jesus og hans arbeid med oss og i oss så kan det skje.