I den mest bortgjemte delen av hagen vår vokser det en Kystkvitrose. Den er stor, har hvite rene blomster og den dufter nydelig. Den har det sikkert fint der i kroken for jorden er dyp, det er litt fuktig og det er passe med sol og skygge, alt ligger til rette for en nydelig busk. Fordi den er så bortgjemt glemmer jeg stadig at den er der, men når jeg sneier forbi tenker jeg på den og noen ganger tar jeg inn en kvist for å nyte den inne i stuen. Det som skjer da er at den står fint noen timer, så begynner den å henge med hodet og dagen etter er den vissen og har mistet bladene. Jeg vet jo at dette skjer, hver gang. Likevel tar jeg inn en kvist, nyter den de timene den er fin og irriterer meg over at den ikke kan holde ut litt lenger. Hvem sin feil er dette? Min selvsagt. Jeg tar en nydelig rose vekk fra sitt rette element og forventer at den skal være like fin på et tørt og varmt sted. Jeg gir den ikke noen sjanse i det hele tatt til å klare seg. Jeg må lære meg å leve med at denne rosen gir meg et nydelig syn og deilig duft, noen timer. Eller, jeg kan ta med meg en stol og sette meg nær busken ute og nyte den i sitt rette element. Hva lærer denne blomsten meg? Livet er kort, skjønnhet forgjengelig, men det er noe som varer evig.

For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir. For alle mennesker er som gress og all deres prakt som blomsten i gresset. Gresset visner og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette ordet er evangeliet som er forkynt for dere.

1. Pet. 1: 23 – 25