Har du noen gang tenkt: jeg er tom? Jeg har ikke noe å si, ikke noe å komme med, jeg er helt tom. Dette tenkte jeg i går. Jeg er tom. I det jeg tenkte det, kom neste tanke: slik var det jo da alt begynte. Uansett om man tror på «the big bang» eller på skapelsen slik den er beskrevet i Bibelen, så begynner det med det tomme rommet. Blir du skremt når du tenker på det tomme rommet, det blanke arket, det hvite lerretet? Der hvor det ikke er noe, skal det kanskje komme noe. Du vet ikke hva det er, men mulighetene ligger i det tomme. Er det spennende og motiverende eller er det bare kjempeskummelt? Når vi leser i Bibelen drev Gud høyintensiv skaping i seks dager og på den sjuende dagen hvilte han. Er disse dagene helt konkrete dager, eller er det en allegori over skaperverket? Jeg vet ikke, og for meg er ikke det så viktig. Det viktige er at Gud skapte denne vidunderlig vakre og mangfoldige jorda og han begynte med det tomme rommet. Gir ikke det håp, når tanken om tomhet kommer snikende?

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud:»Det skal bli lys!» Og det ble lys.

1.Mos.1;1-3