Vi er så heldige å ha et par duer i hagen. De har valgt seg et tre der de sitter og kurrer, steller litt på hverandre og lager fredelige lyder. Av og til tar de vingene fatt og flyr forbi oss så det piper i fjærene, men mest av alt nyter jeg synet av dem når de sitter i ro. Jeg er ikke sikker på hvor de har reiret sitt, men de har hatt fast plass i hagen her de to siste årene. De er en påminnelse om det gode fredelige livet, trofasthet og kjærlighet som mennesker også ønsker seg. Det minner meg på Salme 133 i Bibelen:

En sang ved festreisene. Av David.

Se , hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen! Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, nedover linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid.

Salme 133

Det er i det hele tatt mye i naturen som minner oss om Gud og hans Ord, hensikten med livet vi lever og den nødvendige oppmerksomheten vi trenger å gi hverandre og omgivelsene. Siden jeg akkurat nå er veldig opptatt av duer kom jeg på et annet vers der Jesus forbereder de tolv disipplene på det som kan komme av utfordinger:

Jeg sender dere ut som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer

Matt. 10;16

Det minner meg om dualiteten i livet, det gode, det utfordrende og den gode veien gjennom alt.

Foto: Jørn Kleiva

Utenfor huset har jeg to blomsterkrukker, slike som henger på veggen under tak. Plantene har klart seg rimelig bra i sommer, men det er nok ikke min fortjeneste. Grunnen er at de er ganske hardføre og det har regnet så mye at luften har vært fuktig. Regnet og blåsten har sørget for at blomstene har fått nesten alt de trenger av vann. Legg merke til nesten! For de har innimellom sett halvdaue ut og det har vært nødvendig med en redningsaksjon. Plantene inne får regelmessig vann, en gang i uka suser jeg rundt med vannkannen, passer på at alle får passelig påfyll og jeg noterer vanning og gjødsling i en bok. Plantene ute derimot har jeg lett for å glemme og overlate til seg selv inntil det oppstår en vanningskrise.

Dette fikk meg til å tenke på hvor viktig regelmessig påfyll er. Jeg må gi alle planter nok vann slik at de kan vokse og trives. Jeg spør meg selv om hvorfor de som lever ute får mindre oppmerksomhet enn de som er inne? Klarer jeg ikke å tenke på planter ute og inne som en helhet? Må jeg ha alt rett foran øynene mine for å føle ansvar for stell og omsorg? Er det slik bare når det gjelder planter og blomster? Hvis det er slik må jeg ta en grunndig gjennomgang av prioriteringer her. – og for egen del; Jeg må sørge for at jeg selv får nok «vann» eller påfyll slik at jeg holder liv i kroppen, i sjelen, og ikke minst i ånden. For uten det daglige møtet med Gud skjer det ikke noe vekst.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.

1. Kor. 3;6

Det er et enkelt lite vers som sier noe om hva både du og jeg kan bidra med. Paulus gjorde sin del, Apollos sin del, men uten at Gud var med og ga liv og vekst skjedde det ingenting. Hver enkelt av oss har sin del av livets oppgaver, men om ikke Gud er med å velsigner arbeidet …

Har du noen gang fått en innskytelse? Nærmest fått en stemme eller en tanke i hodet som sier, gå til henne, ring, send en melding. Jeg får det av og til. Noen ganger følger jeg innskytelsen, mens andre ganger gjør jeg det ikke. De gangene jeg følger denne innskytelsen skjer det ofte fine ting. Den jeg oppsøker blir takknemlig. Hun jeg ringer til takker for praten. SMS-en var til oppmuntring. Jeg blir selvsagt happy og ganske ydmyk, for jeg gjorde ikke så mye som takken skulle tilsi. De gangene jeg ikke har fulgt opp innskytelsen har jeg enten glemt hele greia ganske fort eller så har jeg faktisk fått en gnagende følelse av at nå har jeg gått glipp av noe. Jeg har gått glipp av velsignelsen ved å være noe for andre. Jeg har gått glipp av gleden i et medmenneskes øyne og jeg har ikke vært den beste utgaven av meg selv når jeg enkelt kunne ha vært det.

I slike situasjoner lover jeg meg selv at jeg skal lytte bedre neste gang og ta det bittelille ekstra steget for å være til glede for andre og meg selv. Jeg minner meg selv nesten hver dag om dette bibelverset:

For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.

Efeserne 2;10

Vi er skapt til å gjøre godt og gjerningene er der klare til å bli tatt tak i, jeg trenger bare å øve meg på det, litt hver dag.

Husbonden og jeg kjørte over Hardangervidda i går. Det er et vidunderlig vakkert område. Da tenkte jeg: så utrolig heldige vi er som bor i et land med Europas største høyfjellsplatå.

Salme 121 kom seglende inn i hodet mitt og jeg tenkte på David, krigerkonge, heltekonge, en av de utvalgte, dikter og feilbarlig menneske, så mye og likevel underlagt de samme lovene som oss. Jeg lurte på; hva var situasjonen da han skrev salmen som vi kjenner som den 121? Måtte han skjule seg, var han i en trengt og vanskelig hendelse? Var han oppgitt over mannskapet? Utmattet og deppa, kanskje? Det står at det er en sang ved festreisene og kanskje var det slett ikke David som skrev akkurat denne? Ikke vet jeg, men jeg vet at dette er en god trøstesalme, en salme som gir håp og lys i det som kan være vondt og vanskelig.

Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Salme 121;1-8