Husbonden og jeg kjørte over Hardangervidda i går. Det er et vidunderlig vakkert område. Da tenkte jeg: så utrolig heldige vi er som bor i et land med Europas største høyfjellsplatå.

Salme 121 kom seglende inn i hodet mitt og jeg tenkte på David, krigerkonge, heltekonge, en av de utvalgte, dikter og feilbarlig menneske, så mye og likevel underlagt de samme lovene som oss. Jeg lurte på; hva var situasjonen da han skrev salmen som vi kjenner som den 121? Måtte han skjule seg, var han i en trengt og vanskelig hendelse? Var han oppgitt over mannskapet? Utmattet og deppa, kanskje? Det står at det er en sang ved festreisene og kanskje var det slett ikke David som skrev akkurat denne? Ikke vet jeg, men jeg vet at dette er en god trøstesalme, en salme som gir håp og lys i det som kan være vondt og vanskelig.

Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper. Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.

Salme 121;1-8