Utenfor huset har jeg to blomsterkrukker, slike som henger på veggen under tak. Plantene har klart seg rimelig bra i sommer, men det er nok ikke min fortjeneste. Grunnen er at de er ganske hardføre og det har regnet så mye at luften har vært fuktig. Regnet og blåsten har sørget for at blomstene har fått nesten alt de trenger av vann. Legg merke til nesten! For de har innimellom sett halvdaue ut og det har vært nødvendig med en redningsaksjon. Plantene inne får regelmessig vann, en gang i uka suser jeg rundt med vannkannen, passer på at alle får passelig påfyll og jeg noterer vanning og gjødsling i en bok. Plantene ute derimot har jeg lett for å glemme og overlate til seg selv inntil det oppstår en vanningskrise.

Dette fikk meg til å tenke på hvor viktig regelmessig påfyll er. Jeg må gi alle planter nok vann slik at de kan vokse og trives. Jeg spør meg selv om hvorfor de som lever ute får mindre oppmerksomhet enn de som er inne? Klarer jeg ikke å tenke på planter ute og inne som en helhet? Må jeg ha alt rett foran øynene mine for å føle ansvar for stell og omsorg? Er det slik bare når det gjelder planter og blomster? Hvis det er slik må jeg ta en grunndig gjennomgang av prioriteringer her. – og for egen del; Jeg må sørge for at jeg selv får nok «vann» eller påfyll slik at jeg holder liv i kroppen, i sjelen, og ikke minst i ånden. For uten det daglige møtet med Gud skjer det ikke noe vekst.

Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.

1. Kor. 3;6

Det er et enkelt lite vers som sier noe om hva både du og jeg kan bidra med. Paulus gjorde sin del, Apollos sin del, men uten at Gud var med og ga liv og vekst skjedde det ingenting. Hver enkelt av oss har sin del av livets oppgaver, men om ikke Gud er med å velsigner arbeidet …