Onsdager er markedsdag her. Vi ta med oss trillebag, handleliste og et blikk for hva som kan være lurt å ta med seg hjem. Forrige onsdag kom jeg på at denne handelen har vokst fram av bytter: jeg har noe å tilby deg og du har noe å tilby meg. Jeg tenkte på om denne handelen kunne sammenlignes med mitt forhold til Gud? Ja, på et ganske umodent stadium så kan det vel være aktuelt: Jeg ønsker at Gud skal løse et problem, hindre at noe skal skje eller rett og slett utføre et mirakel. Hvis han gjør det så skal jeg….

Etter hvert som min kjennskap og kunnskap om Gud vokser så ser jeg at det er ikke slik det fungerer. Gud lar seg ikke kjøpe. Gud forhandler ikke, han er den som gir, han er den som pirker borti meg og gir meg noen hint om hva jeg bør forandre på, noe som vil gjøre livet bedre for meg og folk rundt meg. Jeg har tenkt på dette verset:

Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inni dere. Jeg vil ta ut steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte i steden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover slik at dere lever etter dem

Esekiel 36:26-27

Hva betyr det? For meg betyr det å bytte ut egosentrisitet med omtanke for andre. Å gå litt i andres sko og ikke være så veldig opptatt av å ha rett, bli lagt merke til eller alltid få ros. Det koster, men ofte er det verdt det.

Har du tenkt på hvordan ting, oppfatninger, holdninger og meninger kan endre seg etter hvordan de blir opplyst? Enten ved det direkte, fysiske lyset eller du får ny eller annen informasjon som kaster et «annet lys» over det som blir sagt eller gjort. Jeg opplever det noen ganger og jeg pleier å bli helt forbløffet over resultatet. Noen ganger må jeg til og med endre mening eller enda verre be om unnskyldning. Eller i enkelte ganger får jeg nåde til å si, uten særskilt påtrykk: Jeg tok feil.

Det er greit å ta feil, det skjer alle, men da må jeg også, når jeg tar feil, når jeg ser ting i et annet lys være klar til å innrømme feilene og gjøre opp for meg.

Jeg har tenkt på hvordan jeg kan unngå at dette skjer igjen og igjen? Kanskje ved å stanse opp og tenke etter? Kanskje ved å søke mer informasjon før jeg braser videre med meningene mine? Kanskje ved til og med å søke råd? Salme 36 er en vidunderlig vakker og trøstefull salme, den gir en pekepinn på hvordan jeg og vi kan gå fram:

Hvor dyrebar er din kjærlighet, Gud! I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly. De får nyte overfloden i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

Salme 36; 8-10

Det er særlig den siste delen av vers 10 som stadig kommer til meg: I ditt lys ser vi lys. Det er ved å stille mine tanker og handlinger under Guds lys at ting blir satt i det rette lys, eller hva tenker du?

I Spania virker det som om enhver by med respekt for seg selv og sin historie har en stor kirke eller katedral. Men det er ikke mange som står fram som så unik som Katedralen i Sevilla. Den er gigantisk, den har en lang historie først som moské og seinere som katedral og samlingspunkt for den katolske kirken i Andalusia og Spania. Kongene bodde i denne byen og dermed ble katedralen en markør for deres makt og virke. Det er overveldende når vi toger inn, klatrer opp i tårnet og ser på skattene, alterene og gravkammerne. Likevel tenker jeg mest på alle de millionene av mennesker som har gått hit for å se og oppleve, for å be, tilbe Gud i glede og i sorg.

Katedralen ble bygd for å være stor og overveldende, en mektig manifestasjon av den kristne troen og slik virker den i dag og. Hva med oss som besøker den? Jeg tenkte på at i dette store tempelet går det daglig mange tusen små templer ut og inn og blir minnet på at det er akkurat det vi er: små men ikke uten betydning.

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

1. Kor.6;19-20

Husbonden og jeg er i Spania, på vårt vanlige sted. Det er et sted fullt av minner og vaner. Det er fint, men det kan lett bli rutine og. Vi gjør det samme, handler på samme sted, bader på samme strand, går på de samme restaurantene. Det er fint, vi er blant de superpriviligerte og likevel tenker jeg på om jeg også tenker de samme tankene, har de samme målene og egentlig går litt i ring. Er jeg blitt for gammel til noe nytt?

Da vi var her i mars var vi på en tur oppe i fjellene. Vi fant en liten plante som vi tok en bit av. Det var antakelig en sukkulent for stedet der den vokste var ganske tørt. Jeg tok den med og plantet den i en potte. Kanskje ville den overleve, eller antakelig ikke… Men nå kan jeg se at den har vokst og bredt seg utover. Ikke bare denne nye, men også en annen som jeg ikke hadde noe særlig håp for. Begge plantene har skutt nye, friske skudd.

Hva tenker jeg da? Hvis en liten puslete plante kan skyte friske skudd, kan ikke også jeg? Salme 1 har mye godt å si om dette:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1; 1-4

Staselig, ikke sant? Det gir håp for noen og enhver… og dette her da:

De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne

Salme 92;14-15