I Spania virker det som om enhver by med respekt for seg selv og sin historie har en stor kirke eller katedral. Men det er ikke mange som står fram som så unik som Katedralen i Sevilla. Den er gigantisk, den har en lang historie først som moské og seinere som katedral og samlingspunkt for den katolske kirken i Andalusia og Spania. Kongene bodde i denne byen og dermed ble katedralen en markør for deres makt og virke. Det er overveldende når vi toger inn, klatrer opp i tårnet og ser på skattene, alterene og gravkammerne. Likevel tenker jeg mest på alle de millionene av mennesker som har gått hit for å se og oppleve, for å be, tilbe Gud i glede og i sorg.

Katedralen ble bygd for å være stor og overveldende, en mektig manifestasjon av den kristne troen og slik virker den i dag og. Hva med oss som besøker den? Jeg tenkte på at i dette store tempelet går det daglig mange tusen små templer ut og inn og blir minnet på at det er akkurat det vi er: små men ikke uten betydning.

Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv. Dere er kjøpt og prisen betalt. Bruk da kroppen til Guds ære!

1. Kor.6;19-20