Noen i familien har fått hund. En valp som er superskjønn og ikke minst, den er som en baby. Han skal bli kjent med familien, både den nærmeste, den utvidede, venner og kjente. Han skal lære masse så treningen begynte med en gang. Det har gått noen uker og treningen for tiden er å lære seg «bli». Bli på anvist plass, ikke kråle seg vekk fra teppet, ikke undersøke denne utrolig spennende tingen som ligger under bordet. Nei, han skal lære å bli. Det er ikke lett med så mange fristelser og ikke minst forstyrrelser som kommer vandrende rett foran nesen hans. Treningen går langsomt framover takket være tålmodige trenere og mange godbiter.

Jeg har blitt opphengt i ordet bli. Hva betyr det for oss som ikke skal trenes? Eller kanskje vi nettopp skal trenes? Trenes til å bli i det vi er i akkurat nå. Trenes til å holde ut, bli værende i det Gud har for oss og ikke gi opp.

Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.

Joh. 15;4

Kanskje sammenligning med valpens trening kan virke litt drøy? I vår fragmenterte verden trenger vi å bli, bli værende og være delaktig i det Gud vil gjøre gjennom deg. Han vil gi deg muligheten til å oppleve og kjenne hans godhet når vi blir værende. Noen ganger kjennes det enklere å gi opp, slutte, dra seg tilbake, men hva skjer da? Vi opplever ikke gleden ved å være en del av et fellesskap og andre blir frarøvet gleden ved å være med deg. Skal vi ta en treningsøkt denne uka i å bli, bli værende?

Har du sett disse fantastiske solnedgangene vi har hatt i november? Ja, når sola har bevilget oss et besøk da… Det er som et varmende flammehav. Det er som en påminning om hvor viktig lyset er for oss. Jeg sitter på arbeidsrommet mitt og ser på fjorden, nå er den gråblårosa fordi den speiler himmelen og lyset fra den. Det er vakkert og det får meg til å tenke på hva lyset gjør med sinnsstemningen. Lyset påvirker oss både fysisk og psykisk, vi er avhengig av lys, det gir energi, det gir vekst og det gir framfor alt håp. … Og håp er viktig, hvor var vi uten det?

I denne måneden, november, den vi bare skal leve igjennom mens vi venter på desember og alle herlighetene den bringer med seg, trenger vi lys og håp. Vi lever igjennom året som veksler mellom den mørke og den lyse årstiden. Det er lett å glemme hvor mørkt det blir i den mørke årstiden når vi befinner oss i den lyseste sommeren. Når vi nå er i den mørke årstiden og vi vet at det skal bli dager med enda kortere perioder med dagslys, da trenger vi å minne oss selv om at det finnes et annet lys som ikke er påvirket av årstider eller omstendigheter, men lyser like sterkt året rundt.

Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys»

Joh. 8;12

Vi trenger både det indre og det ytre lyset, har du tent det indre lyset? Kanskje du skal tenne det i dag?

Har du tenkt på hva det vil si å ha mot, eller å være modig? Jeg som per definisjon er en pingle i det meste, møter stadig på behovet for å være modig. Jeg må våge å tørre å si ting, gjøre noe jeg synes er uttrolig ubekvemt eller handle langt utenfor min komfortsone. Nå synes jeg jo at det meste er ukomfortabelt og jeg prøver å si til meg selv, at «nå må du jammen ta deg sammen». Noen ganger fungerer denne tilsnakkingen, mens andre ganger gjør den slett ikke det, snarere tvert imot. Noen ganger når kravet om å være modig lar meg være i fred, når jeg selv kan finne ut at «jeg tørr dette», «jeg tar sjansen», ja da er det lettere å være modig.

Ett av mine barnebarn sa det så fint: » Jeg syntes det var skummelt og jeg var litt redd, men jeg gjorde det likevel». For en seier! Det ble en tankevekker for meg, for det er lett å la seg skremme eller holde tilbake når ting virker skumle, men for en vidunderlig følelese av seier og mestring når en bryter fri fra det som skremmer.

Når jeg har turt å gjøre noe som jeg har kvidd meg til og skal fortelle det til andre, høres det ut som en mikroskopisk filleting, men for meg var det utfordrende. Da må jeg anerkjenne at jeg turde noe jeg ikke turde før. Jeg er sikker på at Gud og englene jubler når jeg eller kanskje du overvinner det som skremmer eller holder oss tilbake.

En av mine helter i Bibelen er Gideon, han var ikke særlig modig, han prøvde å vri seg unna oppgaven som Gud hadde gitt ham, men Gud så at det bodde mer i ham enn det han så selv. Det er interessant og spennende å lese om hvordan Gideon ber om det ene tegnet etter det andre, Gud svarer og langt om lenge erkjenner Gideon at Gud vil være med ham. Dette kan vi lese om i Dommerne kapittel 6. Hva har dette å si for meg eller for de av oss som ikke er så modige? Gud er tålmodig, han er med når vi går hans vei. Og når vi er inne på favoritter, les dette her da…

Jeg har jo sagt deg: Vær modig og sterk! La deg ikke skremme og minst ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.

Josva 1;9

Jeg har tenkt på det å være trofast. Spenning er ikke det første som kommer i tankene mine, men heller ro, stabilitet, etterrettelighet og faktisk godhet. Når vi gifter oss avlegger vi et løfte om å være trofast hos partneren til døden skiller oss ad. Når vi bestemmer oss for å gå inn i en relasjon, en klubb, en organisasjon eller en menighet så avlegger vi ikke noe løfte, men vi har en intensjon om å bli i denne relasjonen, eller?

Før i tiden var det mange som kalte hunden sin for Trofast og vi har en forestilling om at dyr er trofaste, men vi må kanskje gjøre oss fortjent til denne trofastheten?

Dyr er en ting, men trofaste mennesker er enda viktigere. Folk du kan stole på, er så viktige! Folk som gjør det de sier de skal gjøre, folk som ikke snakker negativt om deg bak ryggen din, folk som prøver så godt de kan å ta alt opp i beste mening, kan det bli bedre?

Ja, det kan faktisk det – for opplevelsen av Guds trofasthet overgår det mennesker kan prestere. Folk vil skuffe deg, såre deg og svikte når det gjelder som mest, men slik er ikke Gud. Han sårer ikke, skuffer ikke, svikter ikke. Han er grunnfjellet som jeg kan stole helt og fullt på. Det blir ikke bedre enn det.

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre

1. Kor.1;9

Hva da om jeg svikter? Gud´s holdning til meg forandrer seg ikke. Det er nesten ikke til å tro, men les bare her:

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

2. Tim.2;13

Det er håp for alle, uansett! Har du tenkte på hvordan du kan vise eller være trofast?

Jeg blir fasinert av ord. Når jeg henger meg opp i et ord klarer jeg noen ganger å vikle meg inn i rare assosiasjoner og på den måten komme meg uendelig langt ut på viddene. Denne gangen var det ordet ekko som førte meg ut i det blå. Jeg hørte i helgen en sang som heter «Echo – in Jesus name» av Charity Gayle. Hva betyr dette? Skal jeg rope ut det Jesus gjorde? Eller skal jeg la hans liv være et ekko i mitt liv? Eller er det omvendt? Ekko er vel egentlig noe som gir gjenklang, noe som responderer? Og repons gir ikke det lyst til å etterligne? Og om man skal etterligne noe eller noen blir man ikke da en etterfølger?

Her var det som dere skjønner mye herlig surring. Dette pågikk en stund til jeg skjønt at her prøver jeg å forvirre meg selv og glemme at Guds Ord og livet med ham ikke er så veldig komplisert, det er ganske rett fram. Det hviler i grunnen på de to viktigste budene: å elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og din neste som deg selv. Ikke så enkelt gjort som sagt, men heldigvis har vi mange andre herlig vers som hjelper oss til å utdype dette – for eksempel:

Mine kjære, ta ikke det onde til forbilde, men det gode! Den som gjør det gode , er av Gud. Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.

Johannes tredje brev vers 11

Er der på den måten jeg kan være et ekko av Jesus? En etterligner og en etterførlger? En som går der han viser vei? Hva tror du?