Husbonden og jeg er i Spania, på vårt vanlige sted. Det er et sted fullt av minner og vaner. Det er fint, men det kan lett bli rutine og. Vi gjør det samme, handler på samme sted, bader på samme strand, går på de samme restaurantene. Det er fint, vi er blant de superpriviligerte og likevel tenker jeg på om jeg også tenker de samme tankene, har de samme målene og egentlig går litt i ring. Er jeg blitt for gammel til noe nytt?

Da vi var her i mars var vi på en tur oppe i fjellene. Vi fant en liten plante som vi tok en bit av. Det var antakelig en sukkulent for stedet der den vokste var ganske tørt. Jeg tok den med og plantet den i en potte. Kanskje ville den overleve, eller antakelig ikke… Men nå kan jeg se at den har vokst og bredt seg utover. Ikke bare denne nye, men også en annen som jeg ikke hadde noe særlig håp for. Begge plantene har skutt nye, friske skudd.

Hva tenker jeg da? Hvis en liten puslete plante kan skyte friske skudd, kan ikke også jeg? Salme 1 har mye godt å si om dette:

Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin glede i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han er lik et tre plantet ved rennende vann. det gir frukt i rett tid, og løvet visner ikke. Alt han gjør, skal lykkes

Salme 1; 1-4

Staselig, ikke sant? Det gir håp for noen og enhver… og dette her da:

De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne

Salme 92;14-15