Vi er på vårt faste sted i Spania og gjør det vi pleier: går på tur, sitter ute og nyter solen. Av og til går vi på kafé. Nå i februar er det anderledes enn på sommer- og høsttid for kafeer og restauranter er stengt for kortere eller lengre tid. Det er ikke lenger bare å gå ned i byen og finne de vanlige stedene vi pleier å sitte, vi må faktisk lete litt for å finne en kafé som er åpen. Åpningtidene har blitt kortere og noen dager har restaurantene som fortsatt er i drift også stengt. Hvorfor stenger de tenkte jeg? Kundene, som ofte er turister eller besøkende fra andre deler av Spania er ikke her lenger, for det er jo ikke ferietid. Det er vel heller ikke økonomisk lønnsomt å holde åpent eller kanskje de nå benytter sjansen til å ta ferie etter en lang og hektisk sommer- og høstsesong? Nå er ikke dette et stort problem, men det slo meg at ting forandrer seg etter sesongen.

Den som ikke forandrer seg er Gud, hos ham er det ingen sesong, han er den samme. Alltid tilgjengelig, alltid der med sitt nærvær, omsorg og godhet. Det er godt og trygt å tenke på, vite om og kunne lene seg tungt på.

Vi trenger mat for kroppen, men like viktig er mat og drikke for sjela og ånden. Det får vi når vi leser i Bibelen, når vi ber og når vi sitter helt i ro under Guds gode nærvær.

Jeg vet om dine gjerninger. Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, som ingen kan stenge. For du har liten kraft, og du har holdt fast ved mitt ord og ikke fornektet mitt navn

ÅP;3:8

De fleste mareritt og dystre tanker kommer gjerne om natten. Har jeg lagt meg med en bekymring kan jeg være sikker på at den yngler når jeg våkner opp litt utpå natten. Da ligger jeg der og tenker på alt som kan gå galt og tankene kverner og kverner. Du har kanskje opplevd det samme? Det er som oftest ikke så mye som skal til, mens andre ganger er det faktiske hendelser som gir grunn til bekymring og uro.

Jeg prøver å tenke på hva jeg kan gjøre, men midt på natten, hva kan du egentlig gjøre da? Det hjelper å be, jeg vet det, men av en eller annen mystisk grunn tar det tid før jeg kommer på den muligheten. Så ber jeg og freden kommer sigende, jeg kjenner fortsatt på at det som utløste disse urolige tankene fortsatt er der, men dyttet litt lengre bak i bevisstheten og en erkjennelse av at det meste ser lysere ut i dagslys.

Er det ikke merkelig hvordan natten, mørke, det uoversiktlige får frykten fram i oss? Midt i en slik natt kom jeg på denne salmen:

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Han trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plager som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, titusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet.

Salme 91;1-7

Det handler om valg også i dette. Velge å tro at Gud har oversikten, at jeg og alle mine er trygge hos ham, at jeg kan overlate alt til ham og om jeg kan gjøre noe, da vil han gi meg ideer og tanker om det. Det gir noe å hvile i midt i alt.

Spiste du bruspulver da du var liten? Var det noe som var med i din Lørdagsgodtepose? Jeg husker at det var en ganske viktig ingrediens i min barndoms lørdager. Det å kjenne denne brusende og av og til sprakende følelsen i munnhulen, nesten litt for sterkt, men altfor godt til å spytte ut. Jeg kunne til og med få denne følelsen til å vare litt lenger ved å ikke drikke for mye vann, noe som var ganske viktig for snop forekom bare en gang i uka, det var regelen. Jeg kan bare tenke «bruspulver» og det sitrer i spyttkjertlene, så sterkt er dette minne.

Hvorfor i alle dager tenker jeg på bruspulver? Jo, jeg gikk hjem fra trening en dag og tenkte på hvordan enkelte ord kan få det til å gnistre igjennom tankene. Hvordan noen ord er som et fyrverkeri av glede og forventning. Jeg tenkte på hvor viktige ord er til å løfte opp, men også til å trykke ned. Når vi leser i Bibelen og søker etter visdom, ord til trøst og oppmutring, ja, da kan vi finne både de som løfter opp, de som kan kjennes veldig strenge og irettesttende og de som virkelig får det til å boble av glede, som nettopp bruspulver. Jeg tenkte på dette:

Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. For ditt navn er nevnt over meg. Herre, hærskarenes Gud.

Jer. 15;16

Ta dette som en oppmuntring til å lese i Bibelen hver dag, kanskje du finner noen ord som får det til å bruse i deg? Lykke til!

En dag jeg gikk på tur i det fine landskapet her jeg bor, kom jeg til å tenke på dette med å bygge. Jeg har nevnt i tidligere innlegg at rundt her er det mange steinhus, løer og jordkjellere som er bygd i stein. Det er tradisjon for å bruke stein til byggemateriale og folk her er flinke til å lage både hus og murer i stein. Hvorfor? Det er rikelig med tilgang på stein, materialet er så å si uslitelig og det er vakkert. Det er en fryd å se på en fin mur. Det inngir respekt å se et godt utført håndverk og det gir ro i tankene når jeg kan hvile øynene på steinene som ligger der, plassert med omtanke og hensikt. Jeg tenkte på de som hadde bygd veggene og murene der jeg ruslet langs veien. Noen hadde sikkert fått fagfolk til å gjøre jobben, mens andre hadde prøvd seg fram på egenhånd. Da jeg kom inn i boligfeltet kikket jeg på hagemurene, noen vakre og forseggjorte, andre steder hadde det gått litt over stokk og stein. Kanskje byggeren ikke hadde tatt seg tid til å la steinen finne sin rette plass? Kanskje var det kunnskapen som manglet? Ikke vet jeg, men det ble en påminning om å ta seg tid til å bygge på den rette måten, ikke bare i det ytre, men enda mer i det indre. Ta seg tid slik at byggverket, mennesket, kan utvikle seg, at det både er stødig og tåler det som måtte komme av vær og vind.

I Bibelen kan vi lese om akkurat det:

I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger.

1. Kor. 3;10

Utfordringen ligger i dette: å være nøye hvordan man bygger sitt indre. Er jeg nøye? Er du? Kan vi klare å innta den roen og ta den tiden som trengs? Kan det bli et mål for oss?