En dag jeg gikk på tur i det fine landskapet her jeg bor, kom jeg til å tenke på dette med å bygge. Jeg har nevnt i tidligere innlegg at rundt her er det mange steinhus, løer og jordkjellere som er bygd i stein. Det er tradisjon for å bruke stein til byggemateriale og folk her er flinke til å lage både hus og murer i stein. Hvorfor? Det er rikelig med tilgang på stein, materialet er så å si uslitelig og det er vakkert. Det er en fryd å se på en fin mur. Det inngir respekt å se et godt utført håndverk og det gir ro i tankene når jeg kan hvile øynene på steinene som ligger der, plassert med omtanke og hensikt. Jeg tenkte på de som hadde bygd veggene og murene der jeg ruslet langs veien. Noen hadde sikkert fått fagfolk til å gjøre jobben, mens andre hadde prøvd seg fram på egenhånd. Da jeg kom inn i boligfeltet kikket jeg på hagemurene, noen vakre og forseggjorte, andre steder hadde det gått litt over stokk og stein. Kanskje byggeren ikke hadde tatt seg tid til å la steinen finne sin rette plass? Kanskje var det kunnskapen som manglet? Ikke vet jeg, men det ble en påminning om å ta seg tid til å bygge på den rette måten, ikke bare i det ytre, men enda mer i det indre. Ta seg tid slik at byggverket, mennesket, kan utvikle seg, at det både er stødig og tåler det som måtte komme av vær og vind.

I Bibelen kan vi lese om akkurat det:

I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger.

1. Kor. 3;10

Utfordringen ligger i dette: å være nøye hvordan man bygger sitt indre. Er jeg nøye? Er du? Kan vi klare å innta den roen og ta den tiden som trengs? Kan det bli et mål for oss?