De fleste mareritt og dystre tanker kommer gjerne om natten. Har jeg lagt meg med en bekymring kan jeg være sikker på at den yngler når jeg våkner opp litt utpå natten. Da ligger jeg der og tenker på alt som kan gå galt og tankene kverner og kverner. Du har kanskje opplevd det samme? Det er som oftest ikke så mye som skal til, mens andre ganger er det faktiske hendelser som gir grunn til bekymring og uro.

Jeg prøver å tenke på hva jeg kan gjøre, men midt på natten, hva kan du egentlig gjøre da? Det hjelper å be, jeg vet det, men av en eller annen mystisk grunn tar det tid før jeg kommer på den muligheten. Så ber jeg og freden kommer sigende, jeg kjenner fortsatt på at det som utløste disse urolige tankene fortsatt er der, men dyttet litt lengre bak i bevisstheten og en erkjennelse av at det meste ser lysere ut i dagslys.

Er det ikke merkelig hvordan natten, mørke, det uoversiktlige får frykten fram i oss? Midt i en slik natt kom jeg på denne salmen:

Den som sitter i skjul hos Den høyeste og finner nattely i skyggen av Den veldige, han sier til Herren: «Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til!» Han berger deg fra fuglefangerens snare, fra pest som legger øde. Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Han trofasthet er skjold og vern. Du skal ikke frykte for redsler i natten, for piler som flyr om dagen, for pest som farer fram i mørket, for plager som herjer ved middagstid. Om tusen faller ved din side, titusen ved din høyre hånd, blir du ikke rammet.

Salme 91;1-7

Det handler om valg også i dette. Velge å tro at Gud har oversikten, at jeg og alle mine er trygge hos ham, at jeg kan overlate alt til ham og om jeg kan gjøre noe, da vil han gi meg ideer og tanker om det. Det gir noe å hvile i midt i alt.