I de siste dagene har sola og varmen begynt å vise seg stadig mer. Det er herlig! … Og jeg blir takknemlig for «Enno ein gong fekk eg vetren å sjå for våren å røma…» Det er en årlig påminnelse om hvordan livet og livskraften vender tilbake etter vinterdvalen. Jeg blir stadig overveldet av hvordan tilsynelatende helt døde kvister skyter knopp, blomst, og blad. Hvor tar de denne energien fra? Det ligger i kretsløpet. Ja, jeg vet da det, men likevel, det er et vårlig mirakel som vi kan nyte igjen og igjen.

Vi har tatt en tur opp i fjellene der mandeltrærne nå står i full blomst. Det er som hvite og rosa skyer ligger opp over fjellsidene og sprer den søteste duft over markene. De veltrimmede trærne står i terrasser som er bygd opp og vedlikeholdt gjennom mange tiår. Det gir et inntrykk av trofast og pågående arbeid, men vi ser også mandeltrær eller kanskje heller busker som har vokst opp både her og der langs grøftekanter som ingen trimmer og pleier. Det er en påminnelse både om den store kraften det er i Skaperverket, men og hvor viktig den enkeltes arbeid er for å få fram produkter som er nyttige for mange. Kanskje det å arbeide med seg selv og sine egne holdninger også kan være en slags våron midt i alt som er i endring, og med Guds hjelp og ledelse kan det skje store ting!