Fra vi landet her i Spania i februar og til nå har vi vært på utkikk etter våren. Jo, vi har sett den i den fantastiske mandelblomstringen og vi har sett små tilløp til blomstring i veikantene, men overfloden av gule blomster har ennå ikke dukket opp. Det har sin naturlige forklaring: det har vært mye kaldere her enn normalt, men likevel …Vi speider og lengter. Vi går på våre faste steder der vi vet at det vanligvis er rik blomstring og vi har gått i «mimosa-jungelen» og ant at her er det noe i gjære. Og så, for et par dager siden var mimosa-jungelen i full blomst! Jeg må vel forklare dette med «mimosa-jungelen»: på utsiden av muren ned mot havet er det en dumpeplass for hageavfall. På denne plassen er det lunt, det kommer stadig fukt inn fra havet og gir god grobunn for både det ene og det andre. Blant det som vokser her er spanske margeritter, alovera og akasier (mimosa hører til den slekten). På denne avfallshaugen vokser det fritt og frodig og når akasiene blomstrer er det som å gå inne i en gul jungel.

Denne avfallsplassen minner meg på at det finnes livskraft over alt. Under de merkeligste forhold kan ting vokse fram og vise sin styrke og evne til å bli noe vakkert. Det handler om oppmerksomhet. Det handler om å se etter vekst og forandring og det handler om å glede seg over det som kan komme av nye og spennende ting. Det er mye som ser ganske usselt ut til å begynne med, men som med tid og stunder kan vise sin virkelige skjønnhet!

Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elver i ødemarken.

Jes.43;18-19