Jeg gikk tur en dag og begynte å tenke på venner, venner jeg har og venner familien min har. Jeg tenkte på hvor mye de betyr for meg etterhvert som vi har blitt de eldste i familien. Jeg tenkte på barna mine og deres oppvekst, hvor uendelig viktig vennene var da. Ja, de har fortsatt gode trofaste venner fra den gangen og de har fått nye gjennom studier, jobb, ektefelle og egne barn.

Jeg og husbonden har venner, gamle og nye, de betyr mye og de har med tiden blitt enda kjærere. Dette høres veldig idyllisk ut og stort sett er det slik, men har du hørt dette uttrykker:

«Hva skal man med fiender når man har slike venner?»

Når er det jeg tenker det? Jo, når vennene mine sier noe jeg ikke liker å høre, noe som er velbegrunnet kritikk og som ofte bunner i omsorg. Det er ikke alltid lett å innse, men jeg jobber med saken. Det er av og til krevende med venner, de setter krav og det gjør jeg og, men jeg vil aldri være dem foruten.

Til og med Jesus har noen krav til sine venner, han sier:

Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far. Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer. Da skal Far gi dere alt dere ber om i mitt navn. Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

Joh. 15:14-17

Går jeg til kjernen er det kjærlighet som gjelder, kjærlighet til vennene og vennskapet med Jesus, er det slik for deg og?

Dette utsagnet: Mist ikke motet, kan vi lese mange ganger i Bibelen. Da jeg leste et vers som minnet meg om dette begynte jeg å tenke: Er dette en oppfordring eller en advarsel? For å ta det siste først, en advarsel: det går dårlig når eller om du mister motet, så det bør du unngå. Eller den andre varianten: Du har mot, ikke mist det! Det jeg leste var dette:

Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Joh. 14:27

Dette er Jesus som forteller disiplene at han ikke lenger skal være sammen med dem, med andre ord, det er god grunn til å bli deppa og miste motet. Til tross for denne dystre meldingen er det en oppfordring til å stå i det vanskelige og skuffelsene for Jesus vil være med.

Slik jeg tenkte om dette med å miste motet var: Jeg har mot, jeg må passe på at jeg ikke mister det. Hva kan jeg gjøre for ikke å miste det? Hva gir meg mot? Jeg kom på dette og du kan sikkert komme på flere ting for å ikke miste motet: Jeg kan stanse meg selv når jeg snakker meg ned, jeg kan gjøre ting jeg mestrer og jeg kan be om hjelp til det jeg ikke er så god på.

Har du hørt dette? «Sammen er vi sterke. .. og :» Jeg gjør det hvis du gjør det» Vi er jo skapt slik at vi trenger hverandre, til fellesskap, til å være modige og sterke sammen, så derfor mister vi ikke motet – samme hva…

Glemmer du? Er du mer glemsom nå enn før? Jeg kan trygt svare ja på begge spørsmål. Det er jo ikke noe å skryte av akkurat, men siden jeg nettopp har blitt konfrontert med noe jeg ikke burde ha glemt er det like greit å bekjenne med en gang. Jeg husker første gang jeg glemte å gå på et møte. Jeg tror til da at jeg ikke hadde glemt møter eller avtaler. Det var en rystende opplevelse! Jeg var i grunnen ganske stolt av at jeg husket det jeg burde huske, men denne hendelsen ga stoltheten en alvorlig knekk. Det verste for meg var ikke at jeg hadde gått glipp av møtet og at de jeg skulle ha hatt møtet med måtte vente på meg. Jeg syntes det verste var at JEG hadde glemt noe. Det var jo ikke en veldig ydmyk tanke akkurat, men slik var det. Siden dette har jeg glemt saker og ting titt og ofte, men jeg prøver virkelig hardt å kjempe i mot glemsomheten. Det beste trikset er å gjøre ting med en gang eller gjøre slik det står i disse bibleversene:

Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv. For den som hører Ordet, men ikke gjør det Ordet sier, ligner en mann som ser på ansiktet sitt i et speil. Han ser på det, går sin vei og glemmer straks hvordan han så ut. Men den som ser inn i frihetens fullkomne lov og fortsetter med det, blir ikke en glemsom hører, men en gjerningens gjører. Et slikt menneske skal være lykkelig i sin gjerning

Jakob;1:22-25

Klarer du det? Å gjøre det du blir minnet på, selv om det koster litt? Det er noe å øve seg på. Det jeg vet; er at følelsen av å ha gjort det jeg skulle, den er vidunderlig og den følelsen vil jeg gjerne ha – ofte.

Kjenner du av og til på at nå hadde det vært godt med litt trøst? Litt omtanke som får deg til å løfte hodet og se deg omkring igjen.

Type: Løft ditt hode du raske gutt, om et håp eller to er brutt, glimter et nytt i ditt øye straks det får glans av det høye…. (Bjørnstjerne Bjørnson)

Njaaaa – ikke akkurat det heller…

Det er særlig når livet er humpete, når det butter imot både her og der og bekymringene står tett som lavtrykk mot vestlandskysten. Det er da jeg trenger trøst, ikke bar et vanlig klapp på skulderen, men en skikkelig trøst som kjennes gjennom motgang, feil og mangler og som løfter. Jeg tenker på disse versene i Bibelen:

Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er så rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud.

2. Kor.1;3-4

Her snakker vi trøst, dere. Dette er grunnleggende trøst, ikke bare for meg og mitt, men for folk rundt meg slik at jeg ikke bare skal være opptatt av meg selv og det som angår meg mest, men se og erfare at når jeg har blitt trøstet, ja, da har jeg også noe å gi til andre. God tanke, eller? Midt i alle humpene….

Vi går inn i mai måned, en måned med feiringer nesten hver uke, med håp om fest og moro både titt og ofte. De fleste av mai-dagene er heldigvis hverdager, men når disse festdagene nærmer seg, er det vel flere av oss som håper på en invitasjon eller tenker på om man burde invitere noen? Ikke alle invitasjoner er like kjærkomne, noen kan jeg bruke ganske mye tankekraft på hvordan jeg kan vri meg unna, men som regel er invitasjoner en ren opptur. Jeg husker i min ungdoms dager da det å stå uten en invitasjon, en avtale av ett eller annet slag nærmest var en katastrofe. Slik er det ikke lenger, heldigvis, men jeg skal ikke underslå at å få en invitasjon alltid er kjekt. Heldigvis er i hvert fall noen av maidagene offentlige festdager der man kan møte opp uten en særlig invitasjon og det tar jo vekk litt av «invitasjonsstresset». Da jeg leste i Bibelen i dag kom jeg over dette verset:

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

Joh.1;12

I dette verset er det Jesus som inviterer seg til oss, en generell invitasjon som gjelder alle: Ta imot Jesus, så bli du et Guds barn. Det er ingen krav knyttet til dette, bare et tilbud. Kanskje for godt til å være sant? Slike har vi jo lært å være skeptiske til, men ikke denne gangen. Hver enste del av dette tilbudet er sant og vel verdt å ta imot, kanskje for deg og?