Etter en uvanlig våt sommer har september gitt oss noen nydelige dager med sol og streif av varme. Det er jo ikke sol hele dagen må vite, men det er en time eller to eller til og med tre! Da er det virkelig slik at vi legger merke til det….

Samtidig som solen sender noen stråler over oss om dagen, kommer høstmørket krypende. Jeg har lyst til å skrike nei, nei, nei – jeg er på ingen måte klar for å begynne på høsten, men dagene går sin gang, sånn er det med det.

Jeg har tenkt på lys og hvor utrolig viktig lyset er for oss. Vi trenger det for å leve og trives. Plantene for å få næring og vekst. Uten lyset hvor var vi da? Årstidene veksler og mengden av lys med dem, nå begynner kveldene å bli mørkere og tiden for å tenne lys inne er her. Når lyset veksler slik vi opplever det, så trenger vi et mer konstant lys slik det står i Bibelen:

Da talte Jesus igjen til dem og sa: Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys. Joh.8:12

Vi trenger dette lyset som Jesus gir oss. Det er der for alle som følger ham og tar imot det han vil gi oss. Det er en glede og trøst midt i en urolig verden. Det er fellesskap i å dele dette lyset, men hva da med dem som er utenfor dette fellesskapet, hva ser de? Kanskje vi skal gjøre som fyrvokterne gjorde før i tiden – pusse speilene, reflektorene slik at dette lyset kan skinne enda klarere?

I Tyskland har de et ordtak som sier: Aller anfang ist schwer – eller på norsk: alle begynnelser er vanskelige eller tunge.

Og slik kan det være, tungt eller vanskelig, eller en intens motstand som gjør det uvanlig tregt å komme i gang, mens andre ganger er det lett, det er noe jeg har gledet meg til og endelig, endelig er vi i gang.

Men uansett hvordan vi føler oss så må vi begynne og da gjelder det å begynne i riktig ende. Begynne med starten så og si. Det gjelder dagen, det gjelder bøker, det gjelder oppskrifter – enten det skal lages mat eller strikkes.

Blir det feil i starten så følger feilen med gjennom hele arbeidet og det er frustrerende! Så da er det bedre å rekke opp ( hvis vi snakker om strikking) og starte på nytt, hvem kan ikke kjenne seg igjen i det?

For et par uker siden da vi skulle starte opp med gudstjenester etter sommerferien kom jeg til å tenke på at det viktigste er å starte med Gud. Start med Gud, la relasjonen til ham være begynnelsen. Begynnelsen på dagen, begynnelsen på arbeid og oppgaver som ligger og venter, for da får alt en god start.

Det er i hvert fall det jeg vil tro og det jeg retter tankene mine inn på. Da kan det kanskje bli prestasjon og vårt forhold til Gud er jo ikke basert på det, men på nåde, på Guds godhet i mot oss og Hans gode plan om at vi skal få gå i ferdiglagte gjerninger.

Jeg vender stadig tilbake til disse versene i Efeserbrevet:

For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem. Efeserne 2:8-10

Det er fortrøstningsfullt å tenke på at det er bare nåde som gjør at vi er der vi er i dag. Ja, vi har prøvelser, sykdom, vanskeligheter, urolige tanker og relasjoner som ikke er slik vi skulle ønske dem, men først og fremst så er Gud der med sin nåde og hans løsninger. Vi kan velge å gå med ham gjennom dagen, legge alle våre tanker og ønsker fram for han. Søke trøst og oppmuntring i bønnen og i Guds Ord. Dette er med til å gi oss en god start på en ny dag, en ny uke, en ny sesong. For som det står i Lukas 1:37 For ingenting er umulig for Gud.

Dette er et veldig bra tilbud! Å gå i ferdiglagte gjerninger. Det betyr å la Gud lede gjennom dagen, ha en pågående samtale – alle vi vet at å ha to tanker i hodet samtidig er en velkjent øvelse, så å prate med Gud gjennom dagen og gjøre det vi skal av praktiske ting – lett som en plett.
Så la oss ruste oss med den tanken at Guds nåde omgir oss og hans tanker leder oss dag for dag.

Idag leste jeg dette verset i Salmene:

Til deg, Herre, tar jeg min tilflukt. la meg aldri i evighet bli til skamme. Frels meg ved din rettferdighet. Salme 31:2

Når dagene er som de er: kongen er død og familien hans og folket er i sorg. Da møter jeg stadig mennesker som sier: Jeg er mer emosjonell enn jeg hadde forstilt meg. Tårene triller oftere enn jeg hadde trodd, klumpen i halsen er der stadig vekk.

Når dagene er vanskelige og det som jeg visste at før eller senere ville skje, faktisk har skjedd, så er denne salmen en påminning om at tilflukten til Guds Ord og minnet om alle som har ropt til Gud i nød, er et slags fellesskap. Vi sørger på hver vår måte, men vi er sammen. Vi tar vår tilflukt i forskjellige ting, prøver å avlede oss fra tristheten som sitter i. Samtidig er det håpet i Guds og hans ord, som løfter tankene og som lar oss se bakover i takknemlighet og framover med håp. – Og vi har en ny konge som tydelig sier at han håper på Guds hjelp og folkets tillit og støtte, ja, da er dette fortsatt et godt vers å gå til.

Tilflukten til Gud og hans ord, er som et stort varmt teppe, som en ekstra kraft og som et tydelig lys i dager som er tunge.