I dag tenkte jeg på prioriteringer. Vi legger planer, tenker framover, ønsker og planlegger for at det ene og det andre skal skje. Når alt kommer til alt, hvor viktig er det? Jo, vi skal tenke framover og det er lurt å legge en plan for hva vi ønsker å gjøre, men når det kommer til det virkelig viktige er det ikke da relasjonene, de menneskelige kontaktene vi har som er det virkelig viktige? Har vi ikke lært i løpet av det siste året hvor lite vi kan planlegge og framfor alt hvor uendelig viktige de menneskelige relasjonene våre er?

Fordi jeg er fullvaksinert og likeså naboen, kunne jeg gi henne en god klem på bursdagen, det var herlig! Det var nok en påminnelse om forandring og om takknemlighet for arbeidet noen har lagt ned for å gjøre dette mulig. Da blir jeg takknemlig for den gode relasjonen vi har, da blir dagens hendelse det som opptar meg og ikke framtidens muligheter eller begrensinger. For blant det vi har lært dette året er at vi vet ingenting med sikkerhet, vi kan bare håpe.

Så når jeg idag tenkte på dette verset…

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.

1.Tim.2;1

var det med tanke på den oppgaven hver enkelt av oss har: å be for mennesker og ikke minst takke for hvert enkelt menneske som krysser vår vei. Det er ikke lett, for jeg vet med meg selv hvordan jeg av og til strever med å takke for alle mennsker jeg treffer, men med Guds hjelp er det mulig. Dessuten tenker jeg, i mine beste stunder, at det er nok noen som sliter med å takke for meg og. Dette verset er en god formaning og gode formaninger skal man ta på alvor.