Jeg kjenner av og til på den ekle, litt tomme følelsen av utilstrekkelighet. Den kan dukke opp i alle slags sammenhenger og den får initiativet til å synke drastisk. Når jeg står overfor en person i sorg, hva skal jeg si? Når jeg vil rekke en hånd til den som har det vanskelig og jeg har lyst til å si noe, men ikke aner hva som vil trøste. Når jeg leser en bok og ikke helt begriper hva det handler om. Når jeg skriver en setning og det bare blir surr og den som leser den ikke skjønner bæret av hva jeg egentlig mener. Arrrrg! Jeg føler meg så utilstrekkelig. Det er kanskje godt for meg å kjenne på utilstrekkeligheten. Kjenne at jeg på ingen måte mestrer alt, men trenger å lære, trenger å være tålmodig, trenger å innse at her har jeg noen begrensninger. Det kaller på litt ydmykhet, midt i alt jeg vil mestre. Da er det godt å gå til Bibelen for et trøstens ord:

Men han svarte:»Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet». Derfor vil jeg mest av alt rose meg av min svakhet, for at Kristi kraft kan hvile over meg.

2. Kor,12:9

I vårt samfunn er det ikke stas å være svak, men ved Guds hjelp og nåde kan jeg lære å leve med mine utilskrekkeligheter og ikke glemme at jeg faktisk får til noe og, – av og til.