Har du det slik noen ganger at livet kjennes ut som om det er delt opp i små biter? Jeg gjør noe her og noe der og dagen henger ikke sammen på skikkelig vis. Det er ikke snakk om å være i en «flow» snarere en frustrerende, opphakket dag hvor jeg på kvelden må sette meg ned og tenke igjennom hva jeg egentlig gjorde denne dagen.

Jeg var på konsert for noen dager siden og hørte blant annet Alban Berg sin fiolinkonsert. Jeg er ikke så bevandret i a-tonal musikk, men mens jeg satt der og lyttet intenst for å finne sammenhenger mellom tonesprangene, hørte jeg noen melodiøse biter, vakre lyriske glimt og så en bit av en korall av Bach: Es ist genug. Det var som små strimer av håp i det fragmenterte og urolige. Det var som et bilde av livet slik vi kan oppleve det noen ganger, urolig og uoversiktlig, men også med noen drag av fred og forsoning. I Bibelen kan vi lese mange steder om Guds fred, det er godt. Samtidig så er det ikke alltid slik vi opplever det og da er det fint å lese et ord som dette:

Dere må bare bli stående i troen, grunnfestet og stødige, uten å la dere rive bort fra håpet som evangeliet gir. Og evangeliet har dere hørt, for det er blitt for kynt for alle skapninger under himmelen, og jeg Paulus er blitt en tjener for det.

Kol. 1;23

Jeg leser det som: stå fast, hold ut! Du har fått det du trenger for å leve et godt liv gjennom det håpet som evangeliet gir. Det er et lyspunkt, tross alt!