Det er en råtten planke i porten vår. Bare en. Må jeg gjøre noe med den eller kan jeg bare la den være og håpe på at den holder en stund til? Porten ser helt fin ut fra utsiden og de som går forbi ser ikke at den øverste planken, den som holder de loddrette plankene på plass faktisk er pill råtten. Jeg må nok gjøre noe med den for ellers vil kanskje råten smitte over på de andre plankene og da snakker vi ikke lenger om utskifting men en helt ny port. En snekker må kontaktes, en som har greie på trevirke og porter.

Når jeg ser på planken og vurderer hva som må gjøres, blir jeg minnet på en hendelse for veldig mange år siden. Jeg var kolossalt sur på noen. Jeg syntes de bidro svært lite til fellesskapet og når vi jobbet sammen, noe som vi av og til måtte, syntes jeg de sluntret unna. Jeg ble så utrolig sur! Selv om jeg prøvde å bite det i meg, var det visst nok ikke så vanskelig å se hva jeg tenkte. En dag kom en klok dame bort til meg og sa: Jeg ser hvordan du har det, men husk at vi kjenner ikke alle sider ved et menneskes historie, tenk på det. Hun minte meg også på det som står i Hebreerbrevet:

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.

Hebr.12;15

Jeg ble så flau og skamfull! Hva hadde jeg med å dømme andre? Jeg lærte en kraftig lekse den dagen og når jeg blir litt mer enn vanlig sur på folk, kommer dette verset ploppende fram. Gud er som en snekker, en som minner oss på når «råtne planker» eller annet grums må fjernes slik at det ikke forgifter oss selv og de som er omkring oss. Behagelig er det ikke, men absolutt til det beste.