Jeg har tenkt på det å være trofast. Spenning er ikke det første som kommer i tankene mine, men heller ro, stabilitet, etterrettelighet og faktisk godhet. Når vi gifter oss avlegger vi et løfte om å være trofast hos partneren til døden skiller oss ad. Når vi bestemmer oss for å gå inn i en relasjon, en klubb, en organisasjon eller en menighet så avlegger vi ikke noe løfte, men vi har en intensjon om å bli i denne relasjonen, eller?

Før i tiden var det mange som kalte hunden sin for Trofast og vi har en forestilling om at dyr er trofaste, men vi må kanskje gjøre oss fortjent til denne trofastheten?

Dyr er en ting, men trofaste mennesker er enda viktigere. Folk du kan stole på, er så viktige! Folk som gjør det de sier de skal gjøre, folk som ikke snakker negativt om deg bak ryggen din, folk som prøver så godt de kan å ta alt opp i beste mening, kan det bli bedre?

Ja, det kan faktisk det – for opplevelsen av Guds trofasthet overgår det mennesker kan prestere. Folk vil skuffe deg, såre deg og svikte når det gjelder som mest, men slik er ikke Gud. Han sårer ikke, skuffer ikke, svikter ikke. Han er grunnfjellet som jeg kan stole helt og fullt på. Det blir ikke bedre enn det.

Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre

1. Kor.1;9

Hva da om jeg svikter? Gud´s holdning til meg forandrer seg ikke. Det er nesten ikke til å tro, men les bare her:

Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv.

2. Tim.2;13

Det er håp for alle, uansett! Har du tenkte på hvordan du kan vise eller være trofast?