Noen i familien har fått hund. En valp som er superskjønn og ikke minst, den er som en baby. Han skal bli kjent med familien, både den nærmeste, den utvidede, venner og kjente. Han skal lære masse så treningen begynte med en gang. Det har gått noen uker og treningen for tiden er å lære seg «bli». Bli på anvist plass, ikke kråle seg vekk fra teppet, ikke undersøke denne utrolig spennende tingen som ligger under bordet. Nei, han skal lære å bli. Det er ikke lett med så mange fristelser og ikke minst forstyrrelser som kommer vandrende rett foran nesen hans. Treningen går langsomt framover takket være tålmodige trenere og mange godbiter.

Jeg har blitt opphengt i ordet bli. Hva betyr det for oss som ikke skal trenes? Eller kanskje vi nettopp skal trenes? Trenes til å bli i det vi er i akkurat nå. Trenes til å holde ut, bli værende i det Gud har for oss og ikke gi opp.

Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.

Joh. 15;4

Kanskje sammenligning med valpens trening kan virke litt drøy? I vår fragmenterte verden trenger vi å bli, bli værende og være delaktig i det Gud vil gjøre gjennom deg. Han vil gi deg muligheten til å oppleve og kjenne hans godhet når vi blir værende. Noen ganger kjennes det enklere å gi opp, slutte, dra seg tilbake, men hva skjer da? Vi opplever ikke gleden ved å være en del av et fellesskap og andre blir frarøvet gleden ved å være med deg. Skal vi ta en treningsøkt denne uka i å bli, bli værende?